REISEBLOGGEN 2017/18 TIL PORTUGAL MED CLAIRE!


12. des. 17! Vi kom hjem på lørdag ettermiddag. Har forsåvidt annonsert det på facebook, men jeg begynner å bli lei heile facebook. Mye krangel og tull og tøys og tidsspille. Bildet viser siste etappe på lørdag i kolonne over Bjørnfjell i "fokk og rokk og is" som Vømmøl sang hin gang. Det var rart å komme hjem. Volvoen startet som et skudd, men den hadde fotsatt sommerdekk på. Kjørte meg fast med en gang og måtte ha traktor, men nu er piggdekkene på plass. Ellers måtte jeg kjøpe hurtigkjettinger til bobilen for å få den plassert på gårdsplassen og nu er alt i rette skikk. I morges var jeg hos legen og fikk årssjekk samt en prat om hjerteflimmeret som har plaget meg i flere år. I november var jeg oppe i to-tre anfall i uka av et døgns varighet hver gang. Uavhengig av det, og siden jeg hadde spist sunt og gått ned 10 kilo siden april, kuttet jeg ut Atorvastatin (senking av kolesterol), og dermed forsvant hjerteflimmeret som et pust. Har ikke kjent noe ugreie på snart en måned. Det gjenstår å se.
Og etter nesten to og en halv måned i bobilen og fremdeles perlevenner avslutter jeg med foreløpig siste middagen i bobilen, kveite kjøpt i Kiruna, trykk HER.

7.desember 17! Bildet er tatt i går på vei mot Piteå og det var årets siste solstråler for oss. Jeg hadde problemer med det mobile bredbåndet men en hyggelig ung dame hos Telenor veiledet meg på magisk vi, slik at vi fikk "reset" på dingsen og dermed var vi i gang igjen. I natt lå vi på Pite Havsbad, dog uten å bade i minis 15 grader. Veien gikk videre i dag, for det meste i lett tåke eller frostrøyk, for det ble bare kaldere og kaldere. Vi så "winter wonderland" fra en varm bil, trykk HER. I Kiruna overnatter vi ved Hotell-E10, med strømtilkobling på 16A! Det trengs, for her er det minus 20, minst! Noen fysiske minner har vi igjen fra turen. Når jeg tar av meg sokkene ser vrista slik ut. Det hvite er fra der sandalremmen har vært, trykk HER. Og om vi ikke blåser bort over Bjørnfjell eller Gratangsfjellet i morgen, regner vi med å være hjemme utpå dagen.

5.desember 17! Vi har kommet til vinterlandet, men veiene er passe saltet, så vi har holdt rimelig bra tempo fra Gävle til Örnsköldsvik, fire og en halv times kjøring. Vi stresser ikke og fruen har meget bestemte meninger om hvor langt vi kan kjøre per dag. Vi regner med å være hjemme før helga. Jeg huske Hans Kristian Eriksen på Stonglandseidet viste meg et gammelt bilde av en ørn som var på vei ned mot byttet, det var i Örnskiöldsvik og teksten var: "Från himmelen kom der et fruktansverd vilddjur!" Man hadde sansen i gamle dager også for tabloide overskrifter. Men her ligger vi i ensom majestet i båthavnen med alle rettigheter. Til 200 svenske krooner for natten. Jaja, vi har for det meste ligget på gratisplasser oppover Europa, så vi er godt innenfor budsjettets ramme. Turen i dag gikk slik, trykk HER. I morgen regner vi med å nå Piteå kanskje.

4.desember 17! Som allerede profetert, ankom vi båthavna i Gävle i dag, 12-15 mil nord for Stockholm. Like over kanalen ser vi Gevalia kaffefabrikk (arkivnilde fra nettet), den eneste sneen vi har sett så langt var sør i Tyskland i Trieste der vi våknet til full vinter. Men det kom seg nordover (!) og som sagt er vi i Gävle, som kommer til å bli vår favorittplass på reise nord og syd med bobil. Gratis plass i to døgn og gratis strøm. Tenk det! Flott plass for å utforske byen, men vi er liksom i reisemodus nu og ser frem mot heimen. Eller som ei viss Maria Mena synger: "Wanna go home for Christmas...!" Likevel har jeg tøyet dagsetappene på tross av Torgunns bremseforsøk. Fire timer per dag skal gjelde herfra, for vi regner med å være oppe i sneen snart. Vi har avtale med forsikringsselskapet om at vår enkeltreise gjelder frem til den 15. desember så vi har godt om tid. Dessuten har vi invitert oss bort til en yngre generasjon på julaften, så vi stresser ned.

3.desember 17! Vi har kjørt nesten 700 km i dag. Torgunn synes det er for langt, men jeg anbefaller å heller telle timer enn kilometer. På to og trefelts motorveier med en snitthastighet på 110 kmt går det fort unna. Vi kan ikke glemme bursdagen på Bov Kro i går. Det var alldeles voldsomt, med dannebrog på bordet for bursdagsbarnet. Vi startet med en italiensk musserende under mottoet "champagne går til all slags mat!". Den fikk følge oss gjennom rettene, hummersuppe, titt HER, og lammecarre, titt Her og videre Crepes Suzettes, titt HER, og HER. Ellers overnatter vi nu på Gränna Hamn, camping. Høyst selvbetjent, men vi fikk tømt dassen og vi har strøm. I morgen håper vi å nå vårt tidligere favorittsted Gävle, med gratis strøm i båthavna.

2. desember 2017, og Torgunn fylte 71 år. HURRA! Turen gjennom Tyskland gikk greit. Det var mye veiarbeid, men godt organisert, så vi kom oss velberget over grensen til Danmark, faktisk like over grensen, til Bov Kro. Her overnattet vi i 2004 på vei fra Frankrike (med 80 flasker vin i bagasjen). Som det heter på internett: "Allerede i 1566 fik Bov Kro kongeligt privilegium som en af de allerførste kroer i Danmark. Den sønderjyske gæstfrihed lever i bedste velgående på Bov Kro." Og det kan vi skrive under på. Vi fikk lov til å parkere og overnatte med bobilen i bakgården. Men vi skal selvsagt feire fruen i restauranten med minst en treretters. Så ligger Sverie foran oss i morgen. Vi regner med å komme oss et stykke nordøstover E4 retning Stockholm. Vi har apper i mengder som forteller oss hvor vi kan overnatte, men jeg tror ikke vi satser på å stå mellom trailerne. Ruten i morgen kan bli omtrent slik, over broene, trykk HER.

28.11.17. Så er vi som tidligere nevnt på hjemtur etter to måneder på tur med mesteparten som opphold i Portugal. Vi har storkost oss og trodd at det ikke var så mye mer å oppleve. Vi tok feil. Turen nordover vestsiden (!) av Spania med grensen mot Portugal parallelt på vestsiden ga voldsomme kontraster. Lenger sør var det som om vi befant oss på de andalusiske sletter. Vi følte oss som tilstede i kulissene til en klassisk westen-film. Dog er mange westernfilmer spilt inn i Spania. Da vi med stadig stigning ankom baskerlandet, var det som å oppleve de bayerske eller sveitsiske alper. Det var et terreng som imponerte rundt hver sving. For en som er familiært belastet med veiplanlegging, skjønner vi godt at det var betaliongsvei. I lange perioder var veien firefelts motorvei enten på bro eller i tunnel. Veiene gikk på tvers av naturen. Et rent eventyr å reise gjennom. Skal vi sørover Spania en gang til, tar vi den vestlige ruten. Vi står gratis over natten ved en bensinstasjon like over byen Hernani. På veien så vi et stedsnavn som fikk tankene over på noe beroligende medisinsk! Se HER.

27.11.17. Vi er faktisk på hjemtur. Som jeg nevnte i et tidligere reisebrev, har hjerteflimmeret økt i antall og frekvens, uten at vi dermed trenger å slå alarm, men jeg tror vi satser på hjemlige sykehus for å få gjort noe med det. Så lenge det slo til hver treje fjerde uke syntes ikke legen det var så mye å bry seg om, men en periode her var det nesten kronisk. Akkurat nu er det rolig i mitt indre, og Torgunn synes vi har hatt flotte to måneder på tur. Det er tross alt jomfruturen vår med bobil så vi er fornøyd med alt vi har opplevd. Måtte i går ha en avskjedsmiddag med vaktler. Og vi er på vei nordover i Spania på vestsiden. Nydelige motorveier med minimal trafikk. Trykk HER.

26. november 2017. Vi er her fortsatt. I dag gikk Torgunn og jeg tur rundt om på campingplassen. Noen bor her tydeligvis året rundt, eller i det minste har permanent plass. De på bildet har nærmest forsvunnet i buskaset. I syv-tiden i morges våknet vi til et regndrypp på taket, men det tørket fort opp og nu skinner atter solen. Mye dreier seg om mat. I dag skal vi ha de berømmelige vaktler for andre gang. I tillegg prøver vi oss forsiktig på portugisisk og har lært at vaktel på de innfødtes språk heter codorniz. Det fungerte alldeles utmerket på markedet i går og vi følte oss ørlite videregående. Sist fredag hadde vi den tradisjonelle fredagskyllingen, men etter tidligere å ha testet steikovnen med derav følgende røykutvikling, fant vi ut at med en utetemperatur på opp mot tyve grader var det like greit å flytte kjøkkenet ut. Dog ikke en hel kylling med tre digre kyllinglår. Her er bilde av idyllen, med litt av kokkens privilegium i flytende form: TRYKK HER.

23. november og plutselig er det en måned til Lillejulaften. Det blir litt rart å feire "den første jul i et fremmed land" som skrevet står. Vi ligger fortsatt på Camping Olhão. Det blå GPS-signalet er litt feilplasser. Jeg har markert vår ståplass med litt svart og pila peker på den plassen vi skal overta i første rekke på det som fra tidligere har vært kalt Karl Johans gate. Her bodde nemlig de fleste nordmenn og det er fortsatt noen igjen, men det tynnes i rekkene. Noen er blitt så gamle at de flyr til sørspania og overvintrer i leiligheter. Jaja, det kommer vel en tid for oss alle. I dag har jeg syklet til andre siden av byen og kjøpt batterier til utelyset. På fiskemarkedet kjøpte jeg to Cavala som er portugisisk for makrell, samt agurk og nuy står agurksalaten og trekker. Så skal det stekes. Ellers satte fruen forten ned for mine planer om en søt liten hestehale og resultatet kan dere se HER.

21.november og fortsatt i 2017. Vi satser på å bli her over jul ihvertfall. Og det frister ikke voldsomt å komme hjem i minus tyve grader og sne. Her viser vi grillsjefen med norsk laks innkjøpt i Olhão i dag, pakket inn i alufolie med smør, paprika, salt og pepper og diverse og deretter lagt på grillen. Vi roser oss av våre kokkeferdigheter. Problemet er bare at når vi en sjelden gang er på restauranrt, sier Torgunn at: "Dette lager du bedre hjemme!" Nu har ikke vi enda vært på de store Michelin-anbefalinger, men vi har en i kikkerten her i Olhão: Faz Gostos, så vi får se etterhvert.
Det uvanlige med butikkene her, er melkeavdelingen. Det finnes riktignok paller med "langtidsbrent" melk, som ikke trenger kjøling. Smaker brent. Og i kjøledisken står det noen få enlitersflasker, og fløte (nata?) må man lete lenge etter. Jeg fant i en liten turistbutikk creme fraiche og der tok jeg hele lageret. En sjeldenhet heromkring. Skikkene er forskjellig. Naboen hadde vært på omvisning på campingen her og hadde med seg clementiner, plukket fra treet. De ligger i kurven på bildet.

19. november. Fortsatt rundt tyve grader (pluss, hehe) om dagen. Torgunn sitter ute og soler seg. Jeg skal snart ut og gjøre det samme. Jeg oppdaget at jeg har fått hvite striper over fotvristen pga sandalremmen. Dagene går i ro og mak. For et par uker siden begynte hjerteflimmeret å øke i frekvens med et døgn hver tredje-fjerde dag, men nu ser det ut til å ha roet seg. Gammel greie for meg det der, men om det øker på igjen får vi vel vurdere en noe tidligere hjemreise enn vi tenkte. Har i tidligere samråd med legen hjemme økt forsiktig på betablokkerne. Jeg har snakket mye med de norske heromkring og de fleste feiler ett eller annet fysisk og det er vel grunnen til at mange er her. Hyggeligere å være syk i sol og sommer, enn i frost og sne. På bildet ser vi en del av campingplassen her i Olhão ved tennisbanen og bassenget, som vi forøvrig ikke har testet. Trykk på bildet så får dere nyte synet og drømme dere til et liv under palmene.

17.11.17. Jadda. Sola skinner dag etter dag. Litt uvant så sent på høsten for oss nordboere, men vi får ta skikken som den er. Da mine foreldre besøkte oss i jula på nitti-tallet i Brandbu til jul, var det som om jula ble en helt annen for mamma da sola skein på selveste julaften. Det er ettersom en venner seg til fra barnsben, hehe. Sykkelbatteriet ble ladet opp gjennom natten og jeg måtte skru litt for å erstatte bolter som hadde forsvunnet i ristinga gjennom gatene. Nu sikret med Loctite fra vår amerikanske nabovenn. Han kuttet også de innkjøpte boltene til riktig lengde. Det ble to turer med sykkelen til byen i dag. Dessuten har jeg vært "hausfrau" og båret vasken opp til vaskemaskinene som er noen tekniske Miele-vidundere med språkkoding og det hele, men tøyet ble rent på 60 grader. En av turene til byen resulterte i en kuylling og vi sier som den berømmelige grevinnen sa til hovmestern: "Champagne with the bird!" Titt HER

Så har det blitt 15. november. I går dro vi på tur opp til Barragem Monte do Rocha like i nordkanten av en oppdemmet innsjø som er sørgelig redusert. Der ligger en restaurant som vel har to ting på menyen, svartgris og piripiri-kylling som er krydrede kyllingbiter, godt stekt. Hyggelig å spise sammen. Vi var fire bobiler i lag og syv mennesker. Stemningsfullt å sitte ute om kvelden og prate i mørket. Det var tillatt å parkere der uten å sette ut noe som kunne minne om campingutstyr, samt at man hadde kjøpt middag i restauranten hos Mor Maria, ei riktig myndig dame som så ut til å ha kontroll over både maten og ektemannen. På bildet er det et korktre, der korsk rett og slett er barken. Korka er høstet nedenfra som vi ser. Portugal er visst en stor korkprodusent. Restauranten HER, og litt av dyrelivet HER.

Så har det blitt 13. november og vi er fortsatt i Olhão like øst for Faro i Portugal og solen skinner fra skyfri himmel. Det blir litt soling i dag og rekonvalesensen går forhåpentligvis mot slutten etter fire døgn "struck by Montezumas revenge", eller reisediaré for å si det rått og direkte. Vet ikke hva som forårsaket det og det har ikke vært kvalme og slikt som i en influensa, men rett og slett noe skitarbeid av det våte slaget. Uansett fortsetter vi vår lavkarbotilværelse som vi har holdt på med siden april. Da vi forlot heimen 2. oktober hadde jeg gått ned ti kilo til 93, men nu tror jeg prosessen har fortsatt ufortødent. Vi har ikke vekt her, men Torgunn sier at jeg har blitt for tynn. Nuvel, der er fortsatt nok bukfett. Jeg har tatt en selfie HER.

Så har det blitt 10. november og høsten er nær, men sneen kommer neppe hit med det første. Temperaturen ligger på rundt 20 om dagen. I dag har jeg syklet to turer og sammenlagt på fem dager har jeg syklet over 30 kilometer. Begge rundene i dag gikk til andre siden av byen og jeg begynner så smått å få oversikten over geografien. Det verste er de små trange bygatene med en slags brolegging som holder på å riste meg av sykkelen. Har kjøpt en liten ti tommers Lenovo tablet som Torgunn vil lese bøker fra. Pluss en hårklippemaskin siden fruen på det mest bestemte har gitt uttrykk for at jeg ikke er typen til å ha hestehale. Tenk det! Jeg syklet rundt byen på andre turen og så den fantastiske kirka som står øverst her. Den er visstnok nedlagt som kirke, men står som lerret for lokale kumnstnere. Se HER og HER.

Vi skriver 9. november og her sitter vi i shorts. Vi klager ikke. Etter en liten sykkeltur ned til havna, kom jeg hjem med seks vaktler. Cailles en Sarcophage ala Babette kunne det ikke bli med en strøm på seks ampere, men de gikk nydelig i panna. Titt HER! De kostet en Euro per stykk, og jeg innbiller meg at det er billig. Med stekt sopp og bacon kokt ut i fløte og en aldri så liten grønnsalat, pluss noe rødt i glasset, var ikke livet så verst. Ellers har vi fartet rundt. I går kjørte vi opp til Loulè til bobilverkstedet der vi kjøpte vannpumpe, siden vår sluttet å virke. Kjøpte to, så har jeg i reserve. Fort gjort å skifte og nu renner vannet fritt. Her er noen bilder fra markedet og byen, TRYKK
Ellers er jeg litt stolt over å ha fått Vestlandsbildene, andre rekka til høyre, tilbake i funksjon. En times ni-leiting etter feilen i html-kodinga ga omsider resultater.

Vi skriver 7. november og vi står foran en vemodig dag i morgen. Torgunns bror, Tom, døde i forrige uke, 69 år gammel, etter hjerneslag, og skal begraves i morgen. Torgunn hadde ikke krefter til å fly til Oslo med alt det medfører, så vi kan ikke annet enn å sende våre hilsener og blomster. Vanskelig å være så langt borte. Tom og Rene var på besøk hos oss i Sørreisa i mai og det satte vi pris på. De var også i Aids begravelse i Sagene kirke 30. august.
Vi kom oss trygt til Olhão i går, men først var vi innom Martin`s Ebike og kjøpte sykkel, Vogue Easy City, visstnok Nederlandsk, og som du kan se HER.

Vi skriver 5. november og det er Allehelgensdag. Mange minner om de som ikke lenger er iblandt oss. Torgunn hørte gudstjenesten som ble sendt på tv. Vi har bestilt 40 gb fra Telenor på det mobile bredbåndet. Gidder ikke å prøve lenger på trege camping-wifi. Her på plassen må vi på kafeen for å få wifi. Ellers har jeg gått tur i dag rundt havna og det er tydelig at redskapen ikke er den samme som på yttersia av Senja og det vises på bildet. Ikke som på innersia heller!
Torgunn tok det med ro i dag og jeg gikk for å kjøpe meg lunsj og havnet på en restaurant hvor jeg bestilte en grande cerveja. Så viste det seg at de hadde ikke fisk på menyen. Jaja, øl er jo flytende brød, så det ble lunsjen i dag. I morgen flytter vi oss til Olhão så får vi se. Like nedenfor campingplassen her, er det en fin sandstrand, muligens ferskvann, siden det er utløpet av en elv, titt HER.

Vi skriver 4. november og vi trives fortsatt. I dag gikk jeg tur i byen Fuzeta og kom til det store markedshallen. Der var dagfersk fisk jeg aldri har sett før, her var bugnende grønnsaker og ferskt kjøtt. Men hallen blir ikke borte. Torgunn vil på restaurant i dag og det ser vi frem til. Bildet er fra markedshallen, i forgrunnen norsk laks til 14 euro pr. kilo. Traff faktisk en nordmann som bor her på plassen. Han var fra Ålesund. Ellers er det litt av hvert å se, noen tydeligvis langtidsboende som HER.

Vi skriver 3. november og vi har flyttet oss. Opprinnelig tenkte vi å dra til norskekolonien i Olhão men vi dro ørlite lenger til Fuzeta, men fortsatt i nærheten, sånn litt øst for Faro. Det sies at det er litt mindre vind her. Men her er det fullt av trær. Og det skal visst være flere trær i Olhão. Men vi fant en høvelig plass. Svensker rundt oss. Har fortsatt ikke sett en nordmann siden Abisko (!). På vei hit dro vi innom Lidl i Loulè og handlet stort. Mest vann men også noen festligheter og Torgunn synes jeg er barnslig, og det har hun helt rett i, det er tillatt å være det når man nærmer seg 70! Her er Handlekurven og her er den barnslige Festligheten. Vi blir her ihvertfall en uke.

Vi skriver 1. november og vi trives fortsatt. 25 grader litt tidligere i dag, men nu har det sunket til rundt 20 og litt regn.
Like oppi veien her vokser det fiken. Under treet ligger nedfallsfrukt til forveksling lik de som gjerne selges hjemme til jul. Nesten som man får litt julestemning. Nåja, fra Sørreisa meldes det om en halv meter sne og vi misunner dem ikke. Det er vel en av grunnene til at vi er her. Fikenen på bildet er umoden, men når den mørkner kan den plukkes og åpnes. Den smaker alldeles som fiken, bare mye saftigere. Nu har vi vært her i snart 14 dager og fredag flytter vi litt østover til Olhão der det skal bo mange norske. Det blir en avveksling å slippe å snakke tysk, for ikke å snakke om fransk som dessverre er et mangelfullt kapittel i mitt språkrepertoir. Svært få franskmenn kan engelsk, så da kan de bare ha det så godt. Fikentreet som er omtalt både hos Matteus og Markus (ikke det aktuelle altså), kan sees HER

Vi skriver 30. oktober, tenk det. I morgen er det nesten november og jeg hører at den første sneen har kommet til Sørreisa og folk har skrapet is av bilrutene. Jaja. Da får jeg muntre dere med et bilde av noen ville vekster som vokser like bortenfor her. Stadig blå skyfri himmel og temperaturer godt over tyve, skjønt det er litt kjølig om natten,
Nu er leiligheten etter Aid solgt fikk jeg melding om fra megleren.
Ellers feiret vi skikkelig i går, ehhh, siden det var søndag, med reinsdyrindrefilet. Den var fraktet med oss i fryseren inne i kjøleskapet og synet kan nytes HER.

Vi skriver 28. oktober. For en uke siden stilte vi klokka en time tilbake da vi kom til Portugal som ligger i en vestligere tiddssone og i natt skal vi stille den enda en time tilbake. Ikke måte på. Her sitter Torgunn foran bobilen som nu er vasket rund baut. Siste veggen ble vasket i dag samt alle de tyske, franske og spanske fluene som prydet fronten. Jeg fikk låne gardintrapp i resepsjonen for å nå opp. Dagene går i rolig tempo og med de alkoholprisene her, gjelder det å være avholdsmann i uka og heller kose seg litt i helga. Over vaskemaskinene ved resepsjonen fikk jeg en overraskelse, se HER På fransk til og med.

Vi skriver 26. oktober og bildet viser vårt første syn hver morgen nu i en uke. Sola skinner fra skyfri himmel, temperaturen stiger fra tyve til syvogtyve kanskje. Frokosten kan inntas på "terrassen". Dette vinterlivet passer oss godt så langt. I dag kjørte vi på handletur, først for å fylle en tom gassflaske. Det gikk greit. Åtte kilo gass kostet rundt 70 kroner. Ikke så galt. Så var vi innom Lidl og provianterte med måte. Vi har ikke plass til stort mer i kjøleskapet, men jeg kjøpte en haug med 0.33l bokser alkoholfritt øl, ca kr. 2,80 pr. boks. Æventyr. Vi har vært på plassen her en uke og har en uke til. Deretter lurer vi på å ta inn i "norskekolonien" i Olhão, ikke så mange km herfra.

Vi skriver 24. oktober og det er to måneder til julaften. Jada, jeg har med utstyr og salmeark, så om det skulle bli stemning for det smekker vi til med en julaftengudstjeneste.
I dag har vi gått spasertur ned mot stranden, men Torgunn så det ikke likt å klatre ned de tilsynelatende tusen trinn, samt opp igjen. Her sitter hun og skuer ut over Atlanterhavet godt unna kanten, for her var det dypt og loddrett ned. For perspektivet kan man se noen mennesker nede på stranden.
Ellers har det blitt litt kjøligere i været, bare 22 grader i dag, hihi. Vi hadde frokost i det fri, de var det ikke mange av hjemme i sommer. Fra kanten av klippen over stranden kunne man sskimte Albufeira i vest, bilde HER.

Vi skriver 23. oktober og vi har fortsatt strålende sol og ca 25 grader. Mildt om natten også. Dagens store opplevelse (foruten været, hihi) var at vi tok bobilen og kjørte 25 km til byen Loulé til Lidl stormarked. Deilig å komme til en diger butikk med det meste, problemet er bare at kjøleskapet blir i minste laget når man går berserk i hyllene. I dag skal vi steke ferske sardiner, det blir vel omtrent som stekt småsild, for de var svært små, omtrent som ørretene vi fikk i Tennevikvannet i sin tid. På bildet ble Torgunn knipset akkurat da hun bøyde seg for å ordne skoen, til orientering.. Ellers ligger søster Aids leilighet ute til salg på Finn, (for de som ikke vet det, døde hun 19. august): TRYKK HER

Vi skriver 21. oktober. Klokka er i øyeblikket 1300, mens den i Norge er 1400. Vi er blitt litt a-mennesker, men neste søndag blir det verre, da må vi skru klokka enda en time tilbake for normaltid. Vi blir helt vrangsøvd, og tvangsomvendt til a-mennesker. For alle dere som sitter og venter på sneen og vinteren, såp er det nesten som jeg må beklage og si at vi koser oss som bare det med noe over 27 grader C i skyggen. Bildet er fra campingplassen men det er ikke så tett som det kan se ut. Tatt i går i solnedgangen. Ellers skal vi vel komme oss ned til stranden i morgen kanskje; bare 6-700 meter å gå gjennom lunden. Burde vel hatt en sykkel til litt lengre turer.

Vi skriver 20 oktober og vi er etter nesten tre uker ankommet Portugal. Noen hviledager har vi hatt, så to ukers kjøring har det blitt. Vi ligger på Motorhomepark Falesia med en nydelig spasertur gjennom lunden ned til stranden. Her er det butikk og barer (for de som bruker det) like i nærheten. Vi har betaalt for to uker her og trenger å ta det med ro, men fortvil ikke, det kommer nye rapporter; kanskje ikke daglig men dog.

Vi skriver 19. oktober og det blir antakelig siste natten i Spania i år. Ferden går videre til Portugal i morgen. Nu ligger vi på campingen La Sierrecilla i byen Humilladero på de andalusiske sletter like ved den store innsjøen Fuente de Piedra, berømt for sin flamingokoloni. (Bildet er stjålet fra nettet). Fin plass her og jeg tror vi bare er et par tre bobiler men det er sikkert plass til 40. Strøm har vi og god internettforbindelse. Vi var ved innsjøen her i 2004 da vi lå tre uker i Fuengirola med leiebil. Men med bobil er det noe annet, selve reisen er målet som det heter.

Vi skriver 18. oktober og vi er langt nede i Spania, i nærheten av Murcia ved en liten by som heter Zeneta på Camping Casablanca. Etter ca 400 km og fire timer ankom vi og eieren skrøt av resturanten og deres paella. Senere på aftenen ankom vi og tre damer så helt forskrekket på oss dsa vi ba om paella. Manjana, se de i kor. Men da fortalte jeg dem at manjana var vi ikke her lenger men i nærheten av Sevilla. Da tok hun en sjefsavgjørelse og sa otsjo! Som vel skulle bety kolkka åtte. Lurt å lære seg språk. Vi kom tilbake klokka åtte og der sto alt klart og selvsagt en flaske rødvin. På kjøleskapstemperatur. Men vi tar skikken som den er og kald rødvin er langt bedre enn for varm rødvin! Paella Grande! Blekkspruter og skjell og kreps og you name it. Dessuten en grønnsalat med biter av appelsin og blåmuggost. Med balsamicoeddik.

Vi skriver 17. oktober og i dag har vi bare kost oss. Torgunn har sittet i fluktstolen og solt seg og jeg har vært vaskekjerring med sengetøy og diverse borti vaskehallen. Seks digre vaskemaskiner ved siden av hverandre, men bare fire virket. Hiv på tre og en halv euro og eget vaskepulver eller fire euro, da doserer den selv vaskemiddel innenfra et sted. Det var tre forskjellige programmer og bare spanjolene vet hvoilket man skulle velge. Jeg valgte det første. Og tøyet ble rent. Tror jeg. Fuktige netter her så det trengte en dag i sola. Så spiste vi spanzske pølser. Disse må vel være noe i nærheten av hva de kaller chorizo. Helt rå, bokstavelig talt. Ukokte altså, men etter en tur i steikepanna kan de bare beskrives som fantastiske. For ikke å snakke om tomatene. I morgen drar vi videre sørover mot området rundt Murcia, til Camperpark Casablanca i Zeneta. Så får de som er flinke til å guggle lete det frem.

Vi skriver 16. oktober og vi blir i Peñíscola til onsdag. Området rundt Murcia neste. Vi tar korte dagsetapper på under fire timer. Men på disse veien når man 400km på den tiden. I dag innviet vi stranden og her sitter Torgunn klar til å sole seg. I bakgrunnen kan man se en borg ute på neset hvor storfilmen El Cid ble spilt inn i 1961 med Charlton Heston og Sophia Loren. Ellers har jeg gått inn til sentrum, underkant av to km hver vei og handlet på Consum. I fiskedisken fikk jeg kjøpt to ørret som ble behørig stekt i dag til middag. Og måltidet ble inntatt ute i rundt 24 grader.

Vi skriver 15. oktober og vi har ankommet en nydelig campingplass i Peñíscola (av hensyn til mine mer tvilsomme venner, må det opplyses at navnet uutales "Penjiskola" med trykk på "i".) Det har vært dårlig mobildekning i bushen hvor vi har overnattet. Sist natt i Nord-Spania langt utenfor allfarvei og i dag ledet Veifrid (vår GPS) oss ut i bondelandet på krøtterstier hvor vi med nød og neppe fikk snudd. Vandreturistene vek unna i forskrekkelse av å se en bobil på deres veier, men vi kom oss tilbake og endelig kom vi ned til kysten og ligger nu på EN EDEN i Peñíscola. 45 Euro for tre døgn får heller våge seg. På bildet er vi plassert med en nyåpnet eksklusiv Freixenet som jeg ikke tror finnes på Polet. Vi får vel bedre mobidekning sørover. Vi ligger her i tre døgn og skal på onsdag videre til området rundt Murcia og gamløe kjente charterområder fra forna dar!

Vi skriver 12. oktober og vi skulle egentlig ha ventet i Moseldalen til i morgen, men med litt dårlig og surt vært satte vi avgårde i dag gjennom Luxemburg og sydover i Frankrike. Vi overnatter i Marinaen i Chaumont, sånn omtrent midt i landet. Over 20 grader, hehe. I morgen regner vi med å nå rundt Lyon. Tar vi betalt motorvei tar det 2,5 timer, men på gratisveiene tar det dobbelt så lang tid. Jeg tror vi betaler. Så skal vi følge kysten inn i Spania. Vi skulle gjerne ha sett Sagrada Familia i Barcelona, men kanskje vi venter til returen i april. Bilen har holdt jevnt over 120 kmt helt uanstrengt, også i bakkene, på sjette gear. Men vi skulle gjerne hatt en større salong. Jaja, vi får se.

Vi skriver 11. oktober og vi er et stykke ned i Moseldalen med elendig nettdekning, dog fra kafeen har man tilgang. Vi overnattet etter Joldelund i Bergkamen i ei båthavn og det gikk greit. Så kom vi til Mosel og hit kom vi i går og skal ligger her i tre dager til fredag. Sannelig måtte vi feire turen med restaurant. Torgunn drikker alkoholfritt. Så skal ferden gå videre sørover i Frankrike og vi skal finne oss en bondegård med vin så får vi se. Vi har plukket oss ut en hvor de snakker engelsk via France Passion. Men først skal vi fylle den tomme gassflaska i Trier hvor det finnes folk som gjør slikt. GPS-en vår, VEIFRID, har ikke sviktet enda og har ledet oss på de rette stier. Vi er svært tilfreds med henne.

Vi skriver 8. oktober og vi er et stykke ned i Schleswig-Holstein, på et lite sted som heter Joldelund. Her fikk vi stå i bakgården og vi fikk kaffe og kaker i stedets kafé. Reisen gjennom Danmark gikk radig, med motorvei og for det meste 130 km/t, men vi holdt oss gjerne noe under, ca 110. Artig å kjøre over BROENE. Første brua gikk greit med Autopassbrikken, men på den andre brua var bommen nede og en myndig dame kom bort til oss og måtte benytte brikken manuelt med beskjed om å kjøre på manuell på returen. Jaja, regninga kommer vel en gang. I morgen går det sørover retning Moseldalen men vi må ha en overnatting undervegs. Langs Mosel skal vi ta det med stor ro. Det er campingplasser rundt hver sving. Rapport følger.

Vi skriver 7. oktober og det har gått mildt sagt radig gjennom Sør-Sverige fra Gävle til Landskrona i et snitt på 110-120 km/t. Vi ankom båthavnen i Landskrona og med bankkort og selvbetjening ordnet det seg med hjelp fra de innfødte. Det har for det meste regnet gjennom Söder. Til dels høljet ned. Men med tofelts motorvei det meste av veien med opptil 120 km/t i fartsgrense var det som et eventyr for en nordlending. Planen i morgen er å nå inn i Tyskland, til Oeversee like sør for Flensburg. Vi får se. Jeg har lyst på et sted med restaurant mens Torgunn mener jeg lager bedre mat. Veeel, i dag spiste vi indrefilet av rein med soppstuing, dog er tilgangen av reinindrefilet stadig mer begrenset.

Vi skriver onsdag 4. oktober og vi har kopmmet til Gävle. Her finnes en oppstillingsplass for bobiler med gratis strøm. Vi er rett og slett imponert. Jeg har lest på noen nettsider at det stadig var fullt her i sommer, men i kveld står det fire bobiler her og blant dem, en norsk. Vi! Planen var å fortsette til Oxelösund i morgen og kanskje hilse på gamle venner, men de blir ikke borte om vi utsetter en dag, Det er så pent her at vi bestemte oss for å ta en hviledag i morgen og ligge over til fredag. Her er 48 timer gratis parkering, og gratis strøm! Hörde Ni det, nordgrabbar? Rett og slett imponert.

Vi skriver tirsdag 3. oktober 2017 og ferden gikk i dag fra Porjus til et stykke sør for Vilhelmina til Rossön Camping som vi ikke hadde hørt om men oppdaget skiltet i det mørket begynte melde seg. Vi tok nemlig snarveien ned mot kysten for raskeste vei ut av landet. Campingen var stengt men porten var åpen så vi plasserte oss midt på plenen. Strømboksen ble dirket (!) opp og sannelig fikk vi 230V rett inn. Men vi skal ringe et nummer og betale for oss i morgen. Ferden i morgen, onsdag, skal gå til Gävle og torsdag til Oxelösund der min svoger Bernt var fra. ICA i Oxelösund gjorde min mor stum lenge. Svenskene kan ett og annet. Så får vi se om vi tar en natt i Danmark før vi entrer Tyskland. Vi føler oss litt som patriark Abraham: "Min far var en omvandrende arameer!"

Vi skriver 2. oktober og det store høsttrekket sydover har begynt. Vi klarer nok ikke å holde tritt med fuglene, men 458 km mest på svenske veier gikk helt fint hit til Porjus. Vi hadde pitstop i Abisko der vi spiste i bilen og handlet inn litt. Dagen begynte med stor spenning. Vi var noe usikre på vekta og om det ble noe over 3,5 tonn ville veien gå via Norge sydover. I Sverige gis det bot for overvekt i prosent av lasteevnen, mens i Norge og ellers i EU i prosent av totalvekta. Men uansett viste vekta på avfallsmottaket på Botnhågen 3500kg på grammet omtrent. Derfor går ferden syd via Sverige med vårt på det tørre. Dog kjører vi med halv vanntank og halv dieseltank. ;)

Vi skriver 1. oktober og sommeren er atter her. 22 grader i skyggen i dag.
På bildet ser dere vårt hjem de kommende 6-7 måneder. I morgen går ferden i retning Portugal og om jeg har forsømt hjemmesiden det siste halve året, skal jeg ta det forsømte igjen og komme med jevnlige oppdateringer. Vi går spennende tider i møte.