| Så var det avgårde igjen på rypejakt andre uka i september og ferden
gikk i år som i fjor til Iesjavvre, største vannet på Finnmarksvidda. Bildene er tatt av jaktkamerat Reidulf Watten og derfor er det sjanse for at
jeg i år kommer med på ett og annet bilde. |
 |
I år kom Reidulf med fly til Bardufoss med overnatting i Sørreisa. Dermed kunne han
også nyte turen nordover til Alta. Her er vi ved Lyngenfjorden med Lyngseidet lenger bort på andre siden ute av syne enda. |
 |
Ferden gikk videre nordover og her er utsikt fra Kvænangsfjellet. Dette er gamle kjente trakter.
På 60-tallet var jeg her på sommerjobb sammen med pappa som stakk veien ned mot fylkesgrensen til Finnmark. |
 |
Vel fremkommet til Jotkajavvre på veien fra Alta mot Stilla. Bilen gikk hele veien!
Men så har den god fartstid, 1986-modell, med en bagatell av vel 400 000 km på speedometeret. |
 |
PÅ møteplassen møtte vi Nils Rolf som hadde en travel dag med frakt av
mange jegere. De øvrige skulle til en hytte et par km nord for vår. |
 |
Her laster vi ombord i båten Nils Rolf kjøpte i fjor. Jeg må ha en ordentlig båt, som han sa,
så jeg ikke står der som en nisse. Helt rett Nils Rolf! Foto: Hans Jakob Kløvstad. |
 |
Her er de glade sørlandsjegere som bodde i hytta et par km nord for oss.
De prøvde å bestille plass til hunden i april. Fullbooket. Men de fikk sannelig ryper også uten hund. Foto: Hans Jakob Kløvstad.
Takk til deg for bildene! |
 |
Og hyttene sto der i år som i fjor. |
 |
Vi prøvde også rypebestanden på øyene. Men flest finnes likevel på fastlandet.
Her er vi på vei mot Galbasuolo og jeg ser ut som selveste jaktoppsynet med svart dress og svart lue.
Det står riktignok HASSELBLAD på lua, men det synes ikke på avstand. |
 |
Så er det å sende Gaya avgårde. Katja som var her i fjor sammen med oss led en
sørgelig skjebne foran en bil i sommer. |
 |
De tre første rypene er i hånden. Så ble vi ikke fri i år heller. Kanskje det blir flere. Hadde vi felt alle rypene vi skjøt etter
hadde vi ikke klart å bære dem hjem. |
 |
Brakka sør på Galbasuolo sto der i år også. Litt skeivere for hvert år, men grei å sitte inni
for en matbit. |
 |
Hva var nå dette, da? En utedo i ordets egentlige betydning!
Nå har vi verdens største domulighet på hele vidda, men like nedenfor var det en leir uten folk og siden man hadde
tatt seg bryet med å bygge en do der, regnet vi med at det var damer innblandet. |
 |
De som søkte nødhavn på denne doen, kunne ihvertfall ikke klage på utsikten.
Som vi gamle latinere sier: "Omne tulit punctum qui miscuit utile dulci!"
Den høster alltid bifall som vet å forene det nyttige med det behagelige! |
 |
Her er vi ved veiskiltet på Sydlandet. Anvisningene taler for seg selv.
Vi hadde våre egne navn på diverse steder, det var Datsunlandet (mer om det lenger ned), det var
Lindesnes samt en på kartet navnløs øy som ble kalt Bertesuolo, siden hun var så bred!
Slik kan man snakke med hverandre om rypeforekomster uten å bli forstått av naboer! |
 |
Ja, huff, jeg ser det i ettertid: jeg burde ikke smilt! Men rypa manglet faktisk hode.
Det blir lett korte skuddhold når iveren tar overhånd. |
 |
Klassisk motiv: ryper i solnedgang, pluss rester av et reinslår til mørning. |
 |
Mange plasser på vidda, både her sør i Iesjavvre og noen år tidligere rundt
Kautokeino, fantes det rester fra folk. Det samene i århundrer var vant til å kaste fra seg, forsvant ganske fort. Plast og flasker og bokser
holder ut lenger. |
 |
Også disse velsignede pausene for oss som er bygget mere for last enn for
fart. Nu skal man gå sakte med fuglehund, så hunden kan få utrede terrenget skikkelig. Men etter noen timer vadring er nytelsen komplett
med mat og te fra termos. Fjellfolk drikker te, sier Reidulf. Vi er noen hundre meter over havet. |
 |
Stand!, roper jeg til Reidulf. Gaya stivner i oppreist posisjon.
Bråstopp! Her lukter det rype. |
 |
Spenningen stiger. Gaya blir enda mer intens. Noen meter frem og ny stand! |
 |
To meter til og kroppen senker seg. Her er det nært! |
 |
Oi, her har hun liggende stand, pinnestiv. Rypa er bare noen meter fram. For
en luktesans! Og rypene gikk opp, men det var ikke tid til fotografering dessverre. |
 |
Så fisket vi litt. Det fortelles fra tidligere tider at nordlendingen dro til Lofoten med kiste full
av mat. Sunnmøringen reiste uten mat. Han levde av det han fisket og MÅTTE få fisk! Reidulf er riktignok fra Nordmøre, og jeg fra nord,
så vi kompromisset. Samene spiste ikke rype; det var salgsvare. Men vi fisket og her var røye og harr.
Rømmesurret røye med chablis på Finnmarksvidda hører med til livets store opplevelser. |
 |
En hvit prikk på andre siden av bukta er en liten Datsun lastebil. Derav navnet Datsunlandet.
Lastebilen brukte Nils Rolf til å frakte storsvensken fra flyplassen (! Han hadde en Cessna) oppå åsen med bagasje og det hele ned til vannet
og fraktet dem med båt over bukta til hyttene. Fisketurister! Det var i den bilen Reidulf i forfjor fant en blå skyggelue med det
talende logo: WASA SEGELFÖRENING! Nesten adelig! |
 |
Derfor går vi mot slutten med bilde av Datsun i solnedgang! På andre siden av bukta ligger
hyttene. "vår" til høyre. |
 |
Vi fikk også besøk av bror til Nils Rolf som heter Per og bestyrer Nedre Mollesjohkka.
Her er hans lille søte datter og jeg. |
 |
Vi avslutter årets rypejakt med en musefelle. Disse var plassert overalt i terrengene hvor
vi gikk. Museforskerne har hatt gode dager her i mange år. Om musene har hatt det like bra, skal være usagt, men rypebestanden
henger nok for en del sammen med smågnagerbestanden. Takk for i år! |
|
|
|
|