Rypejakta 2005 på Finnmarksvidda

	Så er vi endelig kommet til Finnmarksvidda, Reidulf Watten og jeg, for den årlige innhøstingen av ryper. Nåja, så svært mange ble nu ikke skutt, de fleste ble grundig mosjonert og lever i beste velgående, men moro er det med hunder som elsker å løpe og som skal stoppe i tide når rypa er der. Gaya med store sorte flekker har vi hatt fra hun var valp og er fire år nu. Katja fikk vi fra Rune Hoholm som kjøpte henne fra Sverige i fjor. Hun er to år og altfor heit enda, men hun roer seg vel i likhet med Gaya. For andre året på rad lå vi en uke sørøst ved Iesjavvre, største vannet på Finnmarksvidda i anlegget til Nils Rolf Johnsen. Se link på førstesiden.
	Så sitter professoren der og glemmer slitsomme studenter og tenker kun på kommnede rypefangster og ikke minst røyer surret i rømme med Chablis som følge. Rømmesurret røye hadde vel våre forfedre liten erfaring med, langt mindre med Chablis (Petit Chablis riktignok) som følge, men utviklingen har sin gang og røkfrie som vi er for tiden (Watten konstant, soknepresten mere sporadisk) har smaksløkene arbeidet seg opp mot en mottakelighet som yter rettferdighet til maten.
	Vi hadde våre bestemte planer etter å ha trålet området ifjor. Etter en liten båttur visste vi hvor rypene satt. De første dagene trålet vi de nære områder. Watten hadde en gave med til meg: Et pedometer, en liten elektronisk duppeditt som måler antall skritt i løpet av dagen. Vi kalte den bare Pedo, siden den kun fokuserte på skritt.
	Å gå på jakt på Finnmarksvidda medfører mange skritt. Rekorden iflg pedoen var 18889, og med en skrittlengde på 70 cm, går det vel an å regne ut gått distanse. Her er hundene i full fart.
	Katja fikk blodtrykket mitt opp i uante høyder. Hun stjal stand. Gaya gikk pent opp og stivnet i passe avstand. Katja raste forbi og tok stand med ræva rett i nesen på Gaya. Ikke pent. Katja ble koblet og Gaya fikk gå alene, men etter noen opplæringsrunder, ble Katja snill og her står de kinn ved kinn i det som så vakkert kalles "samstand".
	Slik ser en campingvogn ut etter noen år på vidda. Viddas befolkning har nok hatt tradisjon i årtusener (?) for at de de kastet forsvant i løpet av kort tid. Men plast forsvinner ikke så fort.
	Så var det å vandre. Hundesokker er kjekt å ha. Hun gikk riktignok i begynnelsen som en giktisk ku, men snart glemte hun sokkene.
	Her er viddas paradis, hyttene til Nils Rolv Johnsen, www.tofinnmark.no . Han har mest fisketurister, siden den sesongen er lengst. Hyttene ligger sørøst ved Iesjavvre, største vannet på vidda, omtrent midtvegs mellom Karasjok og Alta, et stykke nord for Mollesjohkka.
	Jaja. Det ble en liten begynnelse. Man ble spurt om hvordan det var å skyte med stålhagl istedenfor blyhagl. Jeg måtte svare som sant var at jeg bommet like godt med stål som med bly. Det gjelder ihvertfall å tygge forsiktig. Stål mot tenner kan få en til tannlegen på kort varsel.