Joh.16,16-22. 3.s.e.påske. Om en liten stund ser dere meg ikke, og om en liten stund igjen skal dere se meg. Da sa noen av disiplene hans til hverandre: "Hva mener han med dette at vi om en liten stund ikke ser ham, og så igjen om en liten stund skal se ham, og at han går til Faderen? Hva betyr dette: om en liten stund? Vi skjönner ikke hva han taler om." Jesus visste at de ville spörre ham, og han sa: "Snakker dere om det jeg sa: Om en liten stund ser dere meg ikke, og om en liten stund igjen skal dere se meg? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sörge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal föde, er hun engstelig, for hennes tid er kommet. Men når barnet er födt, har hun glemt smertene, i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Slik er det også med dere. Nå er dere bedrövet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.

Vi er nu i tiden mellom Jesu oppstandelse og himmelfart. Teksten er hentet fra Jesu avskjedstale til disiplene. Det er tydeligvis en setning det er viktig for evangelisten Johannes å få frem, dette som Jesus sier: Om en liten stund ser dere meg ikke og om en liten stund igjen skal dere se meg. Dette gjentar han tre ganger. Det kan virke noe oppstyltet på oss.
Det er tydelig et hovedpoeng at Jesus skal bli borte og at de igjen skal se ham. For dem den gang må det ha vært om at han skal dø og at han skal stå opp igjen.
Sorgen skal bli snudd til glede. Det gikk slik for disiplene. De gråt og verden gledet seg. Djevelen trodde seieren var vunnet da Jesus døde på korset, men Luther kalte korset Guds musefelle som må ha sett fristende ut for den onde, og da den smekket igjen og Jesus var død, var det djevelen som var fanget. Eller som det heter fra østkirken: Helvete grep fatt i et menneske og sto ansikt til ansikt med Gud.
Men ordet må jo gjelde oss i dag også, for Johannes skriver for at vi skal styrkes i troen på Jesus som Guds sønn.
I mange kristne miljø blir gleden så kunstig. De roper og hujer for å gi inntrykk av glede, men det kan jo tenkes at de noen ganger har forvekslet den glede verden gir og den glede Gud gir. Betegnende er også det som sto i et kristelig blad her for noen år siden om en mann som Gud hadde velsignet så rikelig. Han var vokst opp i dårlige kår på Oslo østkant, men nu, formodentlig etterat han var kommet til tro, hadde han fått seg et vakkert hus på beste Oslo vestkant. Jeg tror ikke jeg trenger kommentere det. Og likevel formaner NT gang på gang: Gled dere, igjen vil jeg si gled dere. Det kan ikke være bare moro og latter det er snakk om, det må være noe som går dypere; en tro, et håp, ja en kjærlighet som har en indre glede selv gjennom tårer. Det er en formaning til glede, ja at vi ikke skal gå rundt med en mørkemannskristendom, men få være frie og glade Guds barn også i sorg og motgang. Og Jesus sammenligner jo tilværelsen med en kvinne som føder. Dette bildet går igjen, særlig i Johannes Åpb., der vi lider som under fødselsveer. Først er vi som foster i trengsel, så kommer veene, så kommer den store trengsel og til slutt forløsningen.
For her i verden har vi ofte motgang, og Paulus går inn på nettopp dette i 2 Kor 4:7-10:
" Men vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv. Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er tvilrådige, men ikke fortvilet, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ut. Vi bærer alltid Jesu död på vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig ved den." Men Jesu ord går lenger frem mot forløsningen. Tenk dere at han sier til oss i dag:
- Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede. Jesus skal komme tilbake og vi skal se ham. Han skal komme tilbake og vi skal bli med ham til Paradis. Slik som larven springer ut av skallet sitt og forvandles til en sommerfugl, så skal også vi forvandles.
De første kristne forestilte seg nok ikke at det skulle gå minst to tusen år til Jesus kom tilbake. Og allerede et stykke ut i det første århundret begynte noen kristne å murre fordi ikke Jesus hadde kommet tilbake enda. Derfor står det i 2 Pet 3:15
"Og når Herren i sitt tålmod dryger med å komme, så skal dere se det som en mulighet til frelse."
Jesus sammenlikner denne ventetiden med en smertefull fødsel og viser at etter smerten, blir gleden desto større. Paulus trekker også dette frem i Rom 8:18
"Jeg mener at det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår."
Det er i dette håpet den kristne kirke lever. Så la oss tillate oss gleden om vi har den. Og la også gleden, den dype gleden få være i oss selv gjennom tårer, om så skal være.

Ære være ..................