4 Jesus måtte reise gjennom Samaria, 5 og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. 6 Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
7 Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» 8 Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. 9 Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. 10 Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» 11 «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? 12 Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» 13 Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» 15 Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
16 Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» 17 «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. 18 «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» 19 «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. 20 «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» 21 Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. 22 Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. 23 Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. 24 Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» 25 «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen - Messias er det samme som Kristus - «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» 26 Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»
Jesus ville gi den samaritanske kvinnen levende vann. Han brukte et bildespråk som åpner for mange slags forståelse. Den samaritanske kvinnen misforsto ham i hvert fall og trodde han snakket om et slags tryllevann som gjorde at hun slapp å gå til brønnen. Jeg husker ho tante Gjertrud, alt av vann, både til kyrne, sauene, mat og klesvask måtte bæres fra brønnen. Der bar ho runde etter runde med børtreet. Det henger på veggen på hytta som en påminnelse om hardere tider, men på mange måter kanskje også lykkeligere tider, som Gabriel Scott skriver: «Nøysomheten er lykkens vugge». Om ho tante Gjertrud sleit, så var det nok ikke noe lettere under Samarias sol.
Gi meg levende vann, sa denne dama, og hun fikk det, men hun visste ikke hva hun ba om.
Det er et gammelt ord om at man skal være forsiktig med hva man ber Gud om, man kan risikere å få det man ber om. Det levende vann - et bilde på liv i det tørre midt-østen. Vi forestiller oss kanskje en klukkende bekk, men om vi skal holde oss til bildespråket, så ga ikke Jesus henne dråper; han sendte ei iskald bøtte med vann midt i ansiktet hennes: «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.»
Hun fikk noe mer enn hun hadde ventet, hun fikk sannheten om seg selv.
Og på hennes vitnesbyrd, kom mange fra landsbyen ut og ble Jesu etterfølgere for de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»
«På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få.»
For Gud sa gjennom profeten Esekiel: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet.»
En ny ånd inni oss - de gamle kalte det helliggjørelse. Mange trodde det var noe man kunne klistre utenpå seg som en etikett. Min gode venn og salig for lenge siden, han Nils Johan i Valvågen, han hadde vært på besøk hos en gammel kjenning og han Nils Johan sa: «Han var blitt så gudelig at han va ikkje snakkanes tell!»
Nei, helliggjørelse er ikke sukk og fromme talemåter. Helliggjørelse er noe som Gud lar skje i oss når vi lever i Jesu etterfølgelse, når Jesus får vokse og vi får avta. Det var det som skjedde med den samaritanske kvinnen, hun fikk et nytt mål i livet og det var ikke lenger henne selv, det var en annen som hadde fylt hele hennes synsfelt, det var Jesus.
Ære være………..