Markus 1
En røst roper i ødemarken:
Rydd Herrens vei,
gjør hans stier rette!
Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. 5 Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. 7 Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»
9 På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. 10 Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. 11 Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»
Døperen Johannes døpte med vann til syndenes forlatelse. Han hadde en slik fullmakt fra Gud. Og han var den som gikk i forveien for Jesus som sa til så mange, ja han sier det også i dag: Dine synder er tilgitt! Uten betingelser, uten krav.
Da jeg var student var jeg i et selskap og fikk ei vestlandsjente ved siden av meg. Da hun hørte at jeg skulle bli prest, begynte hun å legge ut om kristendommen, nei den kunne hun ikke forstå. Var det ikke sånn at de kristne gjorde feil og synd? Joda svarte jeg. Også ba de om tilgivelse. Joda svarte jeg. Og så syndet de igjen og sånn holdt de på hele livet, nei, det der kunne hun ikke noe med.
Jeg visste det måtte være en feil i tankegangen, men jeg kyunne liksom ikke peke på akkurat hvor feilen var. Den gang. Senere har jeg lært at hun så det hele fra utsiden, jeg så det fra innsiden og det er to forskjellige måter å se det på. Den som har stilt seg åpen for Gud, lagt sitt liv åpent frem for Ham og bekjent sine feilgrep uten å skjule noe, med han eller hun skjer det noe, det skjer en drivkraft inni dem til det gode. Det var det de gamle kalte helliggjørelse. På samme måte som vi som kristne bringer Guds tilgivelse ut til andre gjennom våre egne liv, slik Jesus har lært oss i Fadervår: Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Vi skal tilgi ikke bare syv ganger, men sytti ganger syv, sier Jesus. Da kommer besteborgerligheten og snusfornuften og hvisker oss i øret: Jamen, det der med tilgivelsen må ikke overdrives, du må passe på at du ikke blir utnyttet av andre! Ja, sånn snakker verden, men vi er kalt til å blir utnyttet. Så skjer kjærlighetens store kraft og under: den som blir utsatt for en slik tilgivelse, men ham skjer det også noe. Det finnes ikke det menneskehjerte her i verden som er så hardt at det kan stå imot en slik kjærlighet. Det kan ta lang tid, og det er slitsomt for en kristen å stå i denne kampen, og bare tilgi, men til slutt må den som blir utsatt for en slik kjærlighetens tilgivelse måtte bukke under for den og gå i seg selv.
Vi skal være som døperen og vitne gjennom våre liv om Jesus og dermed berede vei for Ham inn i hjertene til de vi møter. Her misforstår mange og tror at de skal gå rundt og preke og vitne med munnen, Noen har vel fått frimodighet og nåde til det, men alle er kalt til å vitne om Jesus gjennom sine liv. Som apostelen Jakob skrev: Vis meg din tro uten gjerninger så vi jeg vise deg min tro av mine gjerninger. Frants av Assisi sa til sine brødre: Gå ut og forkynn evangeliet og bruk ord bare hvis det er nødvendig! Deres liv skulle være vitnesbyrdet.
Derfor sier Jesus at vi skal hilse vennlig på folk vi ikke liker. Og det finnes en drivkraft som apostelen forteller om når han sier: For Kristi kjærlighet tvinger oss. Å begynne å vandre i Jesu fotspor, det er livslang læring og det er en stadig kamp mot den gamle adam i oss.
Da Jesus ble døpt så han himmelen dele seg, står det. Dette trodde man var talemåter, men moderne vitenskap bekrefter at himmelen kan dele seg. Rommet er en ting, rommet er en del av det skapte, rommet ble til med planetene og stjernevrimmelen. Jamen, tenker vi, det må jo ha vært et rom, hva var det der hvis det ikke var et rom. De fleste astrofysikere sier: Da var det noe helt annet og uforståelig. Det var denne delen av det skapte , rommet, som delte seg og Guds Ånd kom ned over Jesus som en due. Ånden tok fysisk skikkelse her i verden for å vise at Jesus var Guds sønn, og Guds røst bekreftet det: : «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»