Det står skrevet i Johannes evangelium 16, 5-15:
Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spör: "Hvor går du hen?" For sorg har fylt deres hjerter, fordi jeg har sagt dette. Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom: Synden er at de ikke tror på meg, retten får jeg, fordi jeg går til Faderen så dere ikke lenger ser meg, dommen er at denne verdens fyrste er dömt. Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hörer, og kunngjöre dere det som skal komme. Han skal forherlige meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.
Det er lenge siden jeg hadde gudstjeneste her i Skrolsvik, rundt 30 år siden faktisk.
Johannesevangeliet er det merkeligste av alle skriftene i NT. Det er gjennomredigert for ett eneste formål, nemlig å vise at Jesus er Guds sønn, altså at han kommer fra himmelen og vender tilbake dit.
Johannes vil vise oss Gud gjennom Jesus. Derfor har Johannes redigert bort alle menneskelige svakhetstrekk hos Jesus, ting som angst, usikkerhet osv.
For det står i Filipperbrevet at Jesus hadde gitt avkall på å være Gud lik og var som oss, et menneske, født av et menneske. Som roper i angst fra korset en bønn om redning.
Men i Johannesevangeliet paraderer Jesus gjennom livet som seierherren. Her er ingen fristelser i ørkenen. At Jesus visste ting på forhånd, står et par tre ganger hos de andre evangelistene,
men hos Johannes står det over tyve ganger. I Getsemane hage, før Jesus ble tatt til fange, står det hos de andre evangelistene at han sleit tungt i dødsangst, ja i hebreerbrevet står det at
han bønnfalt med høye rop og tårer. Judas får ikke en gang lov til å forråde Jesus, for Jesus har hos Johannes den fulle kontrollen og ved måltidet skjærtorsdag gir han Judas ordre om å gå bort og forråde ham:
Det du skal gjøre, gjør det snart, fikk Judas høre. Og da de kom for å ta ham til fange, så står det at da Jesus sa hvem han var ”vek de tilbake og falt til jorden”.
Jesus hadde kontrollen og det er som om han nøder dem til å korsfeste seg. Hos Johannes.
Det er viktig å være klar over disse forskjellene og at Johannesevangeliet er spesielt. Når man f. eks skal fortolke Jesu fristelser i ørkenen med Johannesevangeliets Jesusskikkelse,
så blir det ingen fristelser. Jesus er Gud og Gud fristes ikke. Man må derfor ikke bruke Johannesevangeliet til andre formål enn det er bestemt til, og det er ene og alene å vise Jesus som Guds sønn,
ja som Gud på jord kommet synlig til oss. Det spørsmålet egentlig dreier seg om når det gjelder disse forskjellene i synet på Jesus er det største problemet teologene og aktive bibellesere har å bale med.
Det er forholdet mellom Jesus som Gud og Jesus som menneske.
Som sagt så var det angst i Getsemane hos de andre evangelistene, men ikke hos Johannes, her holder Jesus en heroisk bønn til sin Far, også holder han en lang avskjedstale til disiplene
og det er vår tekst en del av.
Vi nærmer oss pinse. Disiplene skulle vente i Jerusalem til de fikk kraft fra Gud, det var det som skjedde pinsedag, da Den hellige ånd ble utgytt over alt folk. Og Jesus sa i teksten vår:
”Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme.
Han skal forherlige meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. [15] Alt det Faderen har, er mitt.”
Veilede oss til sannheten, forherlige Jesus i våre hjerter, ja det er Den hellige ånds oppgave. Da nytter det ikke å komme trekkende med at bestemor aldri strikket på søndag,
som om det skulle skaffe deg adgang til himmelens rike.
Vi snakker om Guds nåde, og selv om jeg gjerne vil bannlyse et uttrykk som personlig kristen, det blir nemlig fort et smykke vi henger på oss for å vise oss som bedre enn andre kristne,
eller som en venn pleier å spørre, er du gift eller er du personlig gift; nu vel så er likevel vårt gudsforhold en personlig sak og ikke noe som går i arv fra våre forfedre.
Det er Guds nåde i dag som gjelder og ikke gammel nåde av i går eller for 50 år siden. Et bilde på nåden har vi i mannaen som Israels folk fikk under ørkenvandringen,
gjemte man noe til dagen etter gikk det mark i det og det luktet ille. Gammel nåde stinker!
Tenk dere om dere står ved himmelens port og vil inn, og det blir spurt hvordan du kan regne med å få adgang dit, og du svarer ”Jo, ho bestemor strikket aldri på søndag!”
Da skal jeg lover deg at det blir jubel i himmelen, englene kommer til å få latterkrampe, men døra kommer til å være stengt fortsatt. Det er bare en dør til himmelen, det er Jesus, han sa: (Joh 10:9)
”Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst, og han skal gå inn og ut og finne beite.”
Vi gjemmer oss bak at vi tilhører en kristen tradisjon, eller at vi hadde bilde av Jesus på veggen heime da eg var liten, eller at ho bestemor aldri strikket på søndag,
eller at jeg er altfor uverdig til å regne meg som et Guds barn, jeg er jo bare et alminnelig menneske. Var det ikke alminnelige mennesker Jesus valgte som disipler.
Før eller senere må den enkelte ta et standpunkt for om de vil følge Jesus eller ikke. Vi sier at Den hellige ånd skaper troen i våre hjerter, ja vel, men det kan ikke Ånden gjøre om vi lukker hjertet til for Guds kall.
Det finnes et kjent bilde som henger rundt i mange hjem, det er Jesus som står ved ei dør og banker på. Det er et bilde fra Johannes Åpenbaring, der Jesus sier: (Åp 3:20)
”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.”
Jesus bryter seg ikke inn. Han banker på. Det er en underlig ting med det bildet. Det har ikke noen dørklinke på utsiden. Det er et bilde på vårt sinn, eller hjerte som vi gjerne sier.
Der er dørklinka bare på innersiden, det er vi selv som må lukke opp. Ved dåpen fødtes vi inn i et nytt rike, en ny fødsel for det nye menneske til å følge Jesus.
I praksis betyr det det motsatte av alt det gamle menneske i oss vil, for den gamle natur står Gud imot. Vi skal aldri hevne oss, vi skal aldri snakke vondt om noen,
ja om noen gjør oss vondt skal vi heller velsigne dem, om noen stjeler fra oss, skal vi ikke kreve det tilbake. Lån bort uten å vente å få noe igjen, sier Jesus.
Har vi begynt å øve oss på den veien, og tro meg, den veien er lang, den varer et helt liv, men har vi begynt på den, da lar Gud oss få et kjøtthjerte og steinhjertet i oss får gradvis smuldre bort.
Jesus innbyr oss til måltid med ham og med hverandre. Det finnes ingen grunn for kristne døpte mennesker å holde seg unna nattverden, for det er bare en grunn til at vi skal ta imot:
det er at Jesus har sagt at vi skal gjøre det, så får vi heller være uverdige og alt det andre tøvet som folk finner på å si.