Det står skrevet i Første Mosebok i det 22. kapittel:
En tid etter at dette hadde hendt, ville Gud sette Abraham på prøve. Han sa til ham: "Abraham!" Og Abraham svarte: "Ja, her er jeg." Da sa han: "Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!"
Morgenen etter stod Abraham tidlig opp, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og sønnen Isak. Han kløvde ved til brennofferet, og så gav han seg på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. Den tredje dagen da Abraham så seg om-kring, fikk han øye på stedet langt borte. Da sa Abraham til tjenesteguttene sine: "Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit bort for å tilbe; og så kommer vi tilbake til dere." Så tok Abraham offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden; og så gikk de sammen, de to.
Da sa Isak til sin far Abraham: "Du far!" Og han svarte: "Ja, gutten min." Isak sa: "Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet som vi skal ofre?" Abraham svarte: "Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min." Og så gikk de videre sammen, de to. Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret,
oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: "Abraham, Abraham!" Og han svarte: "Ja, her er jeg." Da sa engelen:"Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg." Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kjerr like bak ham. Da gikk han bort og tok væren og ofret den som brennoffer istedenfor sønnen sin.
Ei forferdelig historie. Problemet vi har med å sette oss inn i Abrahams tankegang, er at Abraham levde i en annen tid, en annen kultur, i andre religiøse omgivelser, der folk tilba Ba´al eller Molok som forlangte barneoffer. Det kan ha vært en vanlig foreteelse. I 2. Kongebok står det om kongen som vendte seg bort fra Gud og tilba fremmede guder og ofret sin egen sønn.
Det finnes ikke den åpenbaring fra himmelen som skulle få noen av oss til å tenke tanken engang på å gjøre noe i nærheten av det Abraham gjorde. Og det er kanskje det som er historiens hensikt, å få oss til å innse at noe så uhørt rett og slett ikke går an. Også forteller Bibelen oss at det var nettopp det Gud gjorde med Jesus, av grunner vi ikke kjenner, hemmeligheter i Guds visdom og rettferdighet.
Abraham fikk Isak og Isak fikk en sønn som het Jakob med tilnavnet Israel, han som kjemper med Gud. Og disse tre var referansen for hvilken Gud som var den eneste og sanne: ”Abrahams, Isaks og Jakobs Gud”. Jakob hadde et navn på Gud, han kalte Gud for ”Isaks redsel”.
Jeg har en gang sett en amerikansk film om Abraham og Isak. Det var noen sukkersøte greier, hvor Isak, når han innser at han selv er offeret, legger seg fromt ned på offeralteret, lydig overfor Guds vilje.
Men der var nok en kamp mellom far og sønn som jeg er glad jeg ikke har sett. Nei, Isak la seg nok ikke vakkert og fromt ned. Hvorfor skulle ellers faren binde ham mens han hørte sønnens skrik i dødsangst?
Som det står i Hebreerbrevet: ”Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!” Forholdet mellom far og sønn ble nok aldri mer det samme. Isak fikk et nytt gudsbilde, det som kaltes ”Isaks redsel”.
Abraham var lydig helt inn i det absurde.
Jesus var også lydig. Evangeliene ble jo skrevet i ettertid, etter Jesu oppstandelse fra de døde. Derfor preges de, særlig Johannesevangeliet, av at Jesus hadde nærmest full innsikt i at han skulle stå opp igjen fra de døde. Og likevel ser vi glimt av kampen han hadde i Getsemane, for ikke å snakke om hebreerbrevet der det står: Hebr 5:7 ”Den gang Jesus levde på jorden, bad og bønnfalt han med høye rop og tårer ham som kunne berge ham fra døden, --”
Dette forteller oss at Jesus så inn i en like meningsløs død som Isak den gang. Og likevel var han lydig, for det som han visste var Guds vilje. Han kunne unngå døden på korset ved å mane til kamp mot romerne, men Jesus var den sanne pasifist. Han velsignet dem som forbannet ham; skulle han da begynne å forsvare seg? Han så at det som skjedde med ham var etter Guds plan. Dette er helt uforståelig, derfor sier også apostelen i 1 Kor 1:22-23 ”For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand.
Fil 2:7-8
Han gav avkall på sitt eget,
tok på seg en tjeners skikkelse
og ble mennesker lik.
I sin ferd var han som et menneske;
[8] han fornedret seg selv
og ble lydig til døden, ja, korsets død.
Det er et spørsmål som burde engasjere kirkesamfunnene i vår tid. Apostelen Paulus sier at «alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt». (2 Tim 3:12)
Hva er da grunnen til at forfølgelsen for en stor del synes å ha opphørt? Svaret er at kristenheten er blitt lik verden og derfor ikke lenger vekker motstand. Den gjengse kristendomsform i vår tid følger ikke Jesus i en etterfølgelse som kjennetegnet kristentroen de første hundreårene av kristenheten.
Kirken har gått på akkord med synden og Guds ord blir behandlet så likegyldig, det apostoliske budskap er det opp til enhver å kaste vrak på. De som skulle være ledere i kirken, biskopene, åpner for å velsigne det som fikk Sodoma og Gomorra til å gå under i ild og svovel. Gudsfrykt er blitt et fremmedord.
Men skulle den tro og kraft som kjennetegnet apostelmenigheten bli vakt til live igjen, ville det på ny vekke hat og motstand, og forfølgelsen ville igjen blusse opp. Vi merker tendensene allerede i samfunnet. Den som fordømmer at synden blir velsignet i Guds hus, han blir uglesett, og snart kan det fort bli slik at den prest som ikke vil være med på den slags, han får ikke ansettelse. Jeg kjenner meg snart ikke igjen i den kirken jeg vokste opp i. Den kirken jeg vokste opp i, vekker stadig oftere bilder i meg av bedehuset, eller faktisk Den katolske kirke.