2.sept.07, 14 s.e.pinse


Luk 10:25-37
Da stod en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. "Mester," sa han, "hva skal jeg gjøre for å få evig liv?" [26] "Hva står skrevet i loven?" sa Jesus. "Hva leser du der?" [27] Han svarte: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." [28] Da sa Jesus: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." [29] Men den andre ville rettferdiggjøre seg og spurte: "Hvem er så min neste?" [30] Jesus tok spørsmålet opp og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. [31] Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei; han så ham, men gikk rett forbi. [32] Det samme gjorde en levitt; han kom, så mannen og gikk forbi. [33] Men en samaritan som var på reise, kom også dit han lå; og da han fikk se ham, syntes han inderlig synd på ham. [34] Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem, løftet ham opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. [35] Neste morgen tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: "Sørg godt for ham; og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake." [36] Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere? [37] Han svarte: "Den som viste barmhjertighet mot ham." Da sa Jesus: "Gå du bort og gjør likeså."


14.s.e.p. har fra gammelt av vært kjærlighetens søndag, og selv om vi er midt inne i den altomfattende diskusjonen mellom Jesus og de lovkyndige og fariseerne, så er det kjærligheten som er tema for dagen og for så vidt også i teksten. Helt typisk for disse diskusjonene mellom Jesus og de rettferdige er det som evangelisten sier: ”Men den andre ville rettferdiggjøre seg.....” Alle kristne mennesker, i hvert fall de som har vokst opp i vår kirke og har fulgt litt med i timen, vet at vi er syndere og aldri kan klare å bli rettferdige for Gud. Det var jo nettopp det som var fariseismens store problem, de ville bli gode i Guds øyne, mens Jesus smekker direkte tilbake og sier at det som er født av kjød, det er kjød, mens det som er født av ånd, er ånd. Så skal vi gjøre som den barmhjertige samaritan og uselvisk ofre vår tid og våre penger for å hjelpe andre som trenger vår hjelp, uten å vente å få noe igjen for det. Det er i så fall en guddommelig handling. Det startet slik med Guds utvelgelse av sitt folk Israel, vi som nu også har fått barnekår hos Gud og regnes til det sanne Israel sammen med de som hadde førstefødselsretten. Profeten Esekiel la fram Guds ord om utvelgelsen: Esek 16:4-6 ”Med din fødsel gikk det slik til: Den dagen du ble født, ble ikke navlestrengen skåret over; du ble ikke vasket ren med vann, ikke gnidd inn med salt og ikke svøpt i kluter. Ingen hadde medynk med deg, så de gjorde noe slikt for deg, fordi de syntes synd på deg. Nei, de kastet deg ut på marken, fordi de fikk motvilje mot deg den dagen du ble født. Da gikk jeg forbi og så deg der du lå og sprellet i ditt blod. Og jeg sa til deg: "Du som ligger der i ditt blod, skal leve; du skal leve og vokse.”” Resten av kapittel 16 er ikke for de sarte sinn. Ikke rart de steinet profetene. Enda de var utvalgt ene og alene av nåde, brisket de seg og tenkte seg trygge i seg selv og alle de allianser de kunne skaffe seg, bare ikke tryggheten i Guds varetekt! Den vendte de seg bort i fra. Sånn er vår gamle natur. Den søker trygghet i det håndfaste, i penger og eiendeler. Vi har lært at vi er syndere, men det blir gjerne bare et munnhell, som damen som sa til presten: ”Å, jeg er sånn stor en synder!” ”Ja, jeg vet det”, sa presten, men da ble hun stram og svarte: ”Hvem har sagt det?” Vår gamle natur vil stikke seg frem og briske seg i hvert fall overfor andre mennesker og dermed indirekte overfor Gud. Så skal vi gjøre som den barmhjertige samaritan og uselvisk ofre tid og penger på de som kommer i vår vei og trenger vår hjelp. For det var slike hjelpetrengende vi var da Gud utvalgte oss som sitt folk. Jeg har sagt det mange titalls ganger og jeg skal gjenta det nu: ”Vi skal gjøre det gode, ikke for å bli frelst, men fordi vi er frelst. Vi skal gjøre det gode, ikke for å bli godtatt som Guds barn, men fordi Gud allerede har godtatt oss som sine barn i dåpen.” Det der er ei sur lekse for den gamle natur som vil ha belønning og ros for den minste ting. Jojo, Gud vil lønne den gode gjerning, men ikke ved å gi oss frelse, frelsen er av nåde. Det greske ordet for omvendelse er å skifte sinn. ”Ha det samme sinnelag som Kristus Jesus”, står det skrevet. Og hva angår belønning og få ting igjen for det vi måtte yte for andre, så sier Jesus: Luk 6:32-36 ”Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Det gjør jo også synderne. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen. Nei! Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal dere få stor lønn og være Den Høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde. Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.” Vår kristendom har nok i århundrer blitt tilpasset besteborgerligheten; den har nok mistet noe av sitt radikale, opprinnelige, preg av geriljakrig mot djevelen. Jesus gikk enda videre: Luk 6:30 ”Gi hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake.” Her er det full kollisjon mot snusfornuften. Men det ligger en dyp hemmelighet i disse ordene av Jesus. Vi tenker at om vi skulle leve slik i full selvoppofrelse, så vil vi jo kunne bli utnyttet. Ja, det vil vi, men det mennesket som utnytter vil til slutt måtte la egoismen sin fare for den vil ble nedkjempet av en makt som er langt sterkere enn alt annet, nemlig kjærligheten. Kjærligheten er til og med sterkere enn døden. Ære være........................