Påskedag 2001, Sørreisa kirke Matt 28.

"Da sabbaten var over og det begynte å lysne den förste dag i uken, gikk Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett kom det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som lynet å se til, og drakten var hvit som snö. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som döde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: "Frykt ikke! Jeg vet at dere söker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted til hans disipler og si: Han er stått opp fra de döde og går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham. - Nå har jeg sagt dere det." De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede, og löp for å fortelle det til disiplene."

Kjære brødre og søstre.
Kristus er oppstanden fra de døde.
I dag feirer vi den egentlige gudstjeneste, for fra denne gudstjenesten påskemorgen på Herrens oppstandelsesdag, springer alle andre gudstjenester ut. For de første kristne samlet seg tidlig om morgenen på Herrens dag og delte brødet og vinen.
I dag ble det tredje bud oppfylt, for på den syvende dag hvilte Gud Herren etter at han hadde skapt himmelen og jorden. Slik hvilte også Kristus i graven på den syvende dag etter at han hadde fullført sitt frelsesverk, men i dag på den åttende dag, har den nye tid begynt.
Jesu oppstandelse fra de døde er vendepunktet for hele skapningen. For hans død var ikke bare en martyrdød, et vitnesbyrd om Guds og Jesu kjærlighet til oss. Den var en soningsdød for alle våre synder. Døperen Johannes sa det: Se, der er Guds lam som bærer verdens synd. En dårskap for verden, men et mysterium så stort at englene står foroverbøyd og stirrer inn i det. Det er som om de ikke kan se seg mette. De forstår det ikke.
I østkirkens liturgi heter det at til og med erkeengelen Gabriel var forvirret da han skulle bringe budskapet om Jesu unnfangelse til Maria: ”Han kom ned over Nasaret, og grunnet i sitt hjerte, forvirret over denne underfulle begivenhet. "Hvordan kan han som overgår all forstand, den Høyeste selv, la seg føde av en jomfru?"
Og vi kan delta i forvirringen og spørre: Hvordan kan han som er Gud fra evighet lide og dø i vårt sted. Og hvordan kan det som er dødt og overlatt til forråtnelse bli til liv igjen. Og hvordan kan Herren selv rommes i brød og vin? Jeg skal ikke engang prøve å svare.
Mysteriet skal ikke forklares, det skal tilbes.
Å feire gudstjeneste er å stille seg inn under mysteriet, og vi er selv en del av det. Som når vi står under stjernehimmelen en klar kveld og ser opp . Det er så underlig. Og vi ser på jorden. Vi ser skapelsens myriader av liv, hvor alt er målrettet mot mer liv. Alt som lever skyr døden, men hos Herren finnes utganger fra døden. Og vi kan gjøre Jobs ord til våre, her vi ofte lever i trengsel den tid vi har igjen med sorg og savn: "Men jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet."
Påskemorgen slukker ikke alltid sorgen vi har her på jord. Men i to tusen år snart har budskapet vært forkynt hver eneste søndag morgen: Jesus har stått opp fra de døde og har beseiret døden.
Han var lammet som ble slaktet, men han sto opp som en løve. Kirkefaderen Origenes har en festlighet om løven: "For når en løveunge er født, er den nesten som død, men på den tredje dag livner den til og våkner ved farens brøl og hans ånde. Men dette betegner Herrens oppstandelse, for ved Faderens kraft oppsto han fra de døde på den tredje dag." La oss følge ham i liv og død, som disippelen Andreas som spurte: Herre, hvor bor du? Kom og se, svarte Jesus. Og i dag bruker engelen de samme ordene, han sier: Kom og se!
Vi skal også komme, for vi skal en gang se Gud ansikt til ansikt. Men inntil da viser han seg for oss i sitt legeme og blod. La oss gå inn under mysteriet og tilbe!
Ære være.