Markus ev. 7,31-37 DEN DØVSTUMME
Siden drog Jesus igjen bort fra landet omkring Tyrus, og tok veien gjennom Sidon og Dekapolis-landet og kom til Galilea-sjøen. Her førte de til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de bad ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og rørte ved tungen hans, løftet blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: "Effata!" - det betyr: "Lukk deg opp!" Da ble ørene hans åpnet, og tungen ble løst, så han talte rent. Jesus påla dem at de ikke skulle fortelle det til noen; men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: "Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale."
Syn og hørsel er to ting de fleste av oss tar for gitt. Og likevel er de i seg selv et stort mysterium.
I sommer har vi fått bruke alle de sansene Gud vår skaper har gitt oss. Jeg har hørt fuglesang.
På hytta hadde et fluesnapperpar flyttet inn i fuglekassen og jeg hørte kyllingene pipe hver gang en av foreldrene kom med mat. Under på under.
Det er så stort et under at vi må kalle hele tilværelsen et mysterium.
Hvorfor finnes verden, hvorfor ble den skapt? Finnes det en mening med alt vi ser? Vi ser hvordan naturen fungerer.
Å sammenligne den med et urverk blir for enkelt og plumpt. Her er uhyre mysterier som vitenskapen bare såvidt har begynt å løfte flikene av.
Her om dagen så jeg en annonse for en datamaskin, reservehjerne ble den kalt. Det må nesten være en gudsbespottelse,
å sammenligne hjernen med en regnemaskin som riktignok kan behandle tall og bokstaver svært raskt, men det er møll og rust.
Nei, det er mening i naturen, det er sammenheng og målrettethet, alt er rettet mot liv, myriader av liv, stadig mer liv.
Og såvidt jeg vet er mennesket den eneste art i skaperverket som prøver å begrense formeringen når forholdene ellers ligger godt tilrette.
Alt er blitt til med en eneste hensikt, slik det står i Efeserbrevet kapittel 1: Til pris og ære for Guds herlighet! I dette kapitlet står dette uttrykket nevnt tre ganger:
til pris og ære for Guds herlighet. Der ligger svaret på tilværelsens gåte.
Hva da med sykdom og død? Finnes det mening her? I naturen ser vi trær som brekker av vinden og får en for tidlig død.
Og hvem har ikke som barn begravd en død fugl, kanskje en fugleunge som falt for tidlig ut av redet og ble lagt i en skoeske med en blomst,
høytidelig begravet med et kors av to pinner og gummistrikk på graven? Frykt ikke sier Jesus. Dere er mere verd enn mange spurver.
Det er en vanlig misforståelse at det står i Bibelen ikke en spurv faller til jorden uten at deres Far vil det. Det er en feil der. Det skal heller oversettes:
uten at deres Far i himmelen ser det. Gud ser alt, Gud er nær også i sykdom og smerter. Men han griper enda ikke inn og gjør slutt på all elendighet.
Jesus grep inn mange ganger og helbredet mennesker. Han vekket til og med Lasarus opp fra de døde, men Lasarus døde også etter å ha levd sine år på jord.
Jesus helbredet mennesker som et tegn til folket om at frelsens tid var kommet, som et varsel på den nye himmel og den nye jord
hvor det ikke skal være mer sorg eller skrik eller smerte og hvor døden ikke skal være mer. Og enda opplever mennesker å bli friske etter bønn og håndspåleggelse,
og kanskje flere opplever det ikke.
Vi mennesker er ikke unntatt sykdom og for tidlig død. Det er de mange sukk som vi kanskje en gang skal få svar på.
Den døvstumme hadde nok også spørsmål. Han kunne ikke spørre selv, men vennene hans fulgte ham til Jesus og ba Jesus legge hendene på ham.
Han fikk lovprise Gud, som vi også en gang skal få lovprise ham med løste tunger i det store himmelske koret. Det står at Jesus løftet blikket mot himmelen og sukket.
Hvor mange har ikke gjort det. Gjorde ikke Job det mange ganger der han satt i askehaugen. Spørsmålene over sin lidelse sto i kø.
Alt hadde han mistet og kroppen var full av byller, og det er som vi hører Jobs galgenhumor når han sier at det eneste som var uskadd på ham var tannkjøttet.
Og Herren rullet hele sitt skaperverk opp for Jobs øyne. Da sa Job:
Hvem er den som vil formørke ditt råd i uforstand? Derfor må jeg nå si: Jeg har talt om det jeg ikke forstod, om det som var for underlig for meg,
og som jeg ikke skjønte.
Bare det ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg.
Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.
Slik fikk ikke Job det svar han først hadde ønsket, han fikk noe annet:
Han fikk se Guds herlighet gjennom skaperverket, og det var svar nok.
Så har jeg selv fått oppleve å stå ved min yngste sønns grav og det er ikke annet å gjøre enn å bøye hodet,
på en måte å gi opp mine egne krav og forventninger og tenke at om Gud hadde en vilje med i dette, så vil vel han det til det beste,
og om Gud ikke hadde en vilje med i dette så får vi gripe tak i løftet om at Gud kan vende alt til det gode. Jesus kan nok helbrede i dag også.
Noen ganger skjer underet, langt flere ganger kan det virke som om Herren er langt unna. Disiplene fikk denne lignelsen om hvorfor
Gud ikke griper inn og gjør slutt på alt ondt: Matt 13:24-30
Han la fram for dem en annen lignelse og sa: "Himmelriket kan lignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin.
Og mens alle sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da nå kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne.
Tjenerne gikk da til husbonden og sa: Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor er da ugresset kommet fra?
Det har en fiende gjort, svarte han. Tjenerne spurte ham: Vil du vi skal gå og luke det bort?
Nei, svarte han, for da kommer dere til å rykke opp hveten sammen med ugresset.
La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til høstfolkene:
Sank først ugresset og bind det i bunter for å brenne det, og så skal dere samle hveten i låven min." Disiplene ba om en forklaring på denne lignelsen Matt 13:37-41
Jesus svarte: "Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen. Åkeren er verden.
Det gode kornet er de som hører riket til, ugresset er de som hører den onde til.
Fienden som sådde ugresset, er djevelen. Høsten er verdens ende, høstfolkene er englene.
Og likesom ugresset blir sanket sammen og brent på ilden, slik skal det gå ved verdens ende:
Menneskesønnen skal sende sine engler ut, og de skal sanke sammen og ta bort fra hans rike alt som fører til fall, og alle som gjør urett.” Gud har fastsatt en dag til å holde dom, men skal han luke ut alt ondt i verden så må det bli på dommens dag. Og Peter sier i sitt andre brev: 2 Pet 3:
Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener.
Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.