Matt 11,2-10, 3. s. i advent, Harstad kirke


"Johannes, som satt i fengsel, fikk nå høre om alt det Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: "Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?" Jesus svarte: "Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige; og salig er den som ikke tar anstøt av meg." Etter at de var gått, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: "Hvorfor drog dere ut i ødemarken? For å se et siv som svaier i vinden? Nei! Hvorfor gikk dere dit ut? For å se en mann kledd i fine klær? De som bærer fine klær, er på kongenes slott. Hvorfor gikk dere da ut? For å se en profet? Ja, jeg sier dere: Mer enn en profet! Det er om ham dette er skrevet:Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg.""

På 3. søndag i advent handler prekenteksten om døperen Johannes, men han står ikke i sentrum, for døperen viser bort fra seg selv og til Jesus. Det var hans oppgave. Dette skal vi komme tilbake til.
Adventstiden var opprinnelig en botstid som forberedelse til åpenbaringsfesten, minnedagen for Jesu dåp den 6. januar. Derfor bruker vi den fiolette botsfargen i kirken i adventstiden.
Feiringen av Jesu fødsel begynte først på 3-400 tallet. Så adventstiden er derfor eldre enn julefeiringen, men det er klart at i praksis i dag tjener den som en tid før jul.
Døperen Johannes er den siste av den gamle pakts profeter. Med døperen er vi kommet til grensen mellom den gamle pakt og det nye himmelriket som kom med Jesus Kristus.
Forholdet mellom døperen Johannes og Jesus er nevnt flere ganger i evangeliet. Døperen kjente Jesus allerede før fødselen. Døperens mor Elisabeth var i slekt med jomfru Maria. Da engelen hadde vært hos Maria, dro hun på besøk til Elisabet, og det fortelles: ”Da Elisabet hørte Marias hilsen, rørte barnet seg i hennes liv. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd og sa med høy røst: "Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt. Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde mitt øre, hoppet barnet i meg av fryd.”
Døperen Johannes hilste sin Herre allerede fra mors liv.
Så satt altså døperen der i fengslet sitt. Han hadde forkynt omvendelse til et liv etter Guds vilje og refset kongen for at han levde med sin brors kone. Og rett i fengsel bar det, med en mulig dødsdom hengende over seg. Og tid til å tenke. Hadde han tatt feil? Han hadde motvillig døpt Jesus, hvis sandalrem han ikke var verdig til å løsne opp slik han hadde sagt: "Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.” Han hadde forkynt omvendelse og døpt store folkemengder, det var en ren symbolhandling hvor folk fikk en ytre vask som tegn på en indre forandring. Men når hyklerne kom, var han ikke nådig: "Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal unnslippe den kommende vredesdom?”
Menneskenaturen skulle tuktes til vi til slutt måtte innrømme: Fullkommenheten når vi ikke, vi er redningsløst fortapt, for menneskenaturen er så svak, så svak. Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Viljen kan være god, men veldig svak, slik Axel Sandemose sier: ”Viljen, denne lille vimpel på toppen av masten og som viser vindretningen, intet annet enn vindretningen, men bak roret står et vesen uten ansikt.”
Det er vår oppgave som kristne mennesker å avsløre dette vesen, avdekke ansiktet på den som styrer i vårt gamle menneske. Salmisten sier:
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.
Det var evighetens vei Johannes pekte på da han så Jesus komme og sa: Se Guds lam som bærer verdens synd. Og Jesus samstemte: Jeg er veien, sannheten og livet. Så satt Johannes der i sitt fengsel og selv om han hadde sett store tegn og Ånden komme ned over Jesus, var han likevel plaget av tvil. Som vi alle. For tvilen er ikke troens motsetning. Tvilen er troens siamesiske tvilling. Troens motsetning er vantroen, det er når Thomas sier: Jeg vil ikke tro!
I en julehymne til jomfru Maria fra kirken i Alexandria på trehundretallet, står det bl.a.: ”Solen er Kristus og månen Johannes som døper.”
Dette kjenner vi fra kirkens arv, der f.eks Petter Dass i en påskesalme sier ”Men på vår påskedag så man opprunnet begge de soler som syntes forsvunnet. Halleluja, halleluja”!
Og Johannes er månen, sa kirken i Alexandria, en måne som i kirkekunsten avbildes i ne, et bilde på døperens ord om Jesus: ”Han skal vokse, jeg skal avta”.
Johannes kom med Guds krav om fullkommenhet; Jesus brukte samme ord: Gjør det gode, vær fullkomne! Så vi til slutt skulle tuktes til Guds nåde i Jesus Kristus og be om frelse av nåde alene, slik døperen vitnet da han så Jesus komme: " Dette hendte i Betania på den andre siden av Jordan, der Johannes døpte. Dagen etter ser han Jesus komme, og han sier: "Se Guds lam, som bærer verdens synd.”
Så skulle livsvandringen, vandringen i Jesu etterfølgelse, utvikle seg, slik dikteren Per Sivle sier: fra plikt til trang! Og her er vi midt inne i evangeliets dybder: Hvor vi for Jesu lidelse og død på korset har sett oss erklært rettferdig for Gud, og derfor har gitt avkall på oss selv og vårt eget og begynt å leve for andre; og gjøre det gode, ikke for å bli godtatt som Guds barn., men fordi Gud har godtatt oss som sine barn i dåpen. Slik det står: Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Gå ut og gjør det gode, ikke for å bli frelst, men fordi vi er frelst.