”Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så hvordan folk la penger i den. Mange rike gav mye.
Men det kom også en fattig enke; hun la to småmynter, verd noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa:
"Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten.
For alle de andre gav av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av."”
Enkens skjerv. Disse småmyntene har blitt stående fra barnelærdommen som den største gave, noen øre.
De har jo til og med sluttet å brukes hos oss. Kanskje vi i dag kunne si 50 øre. Vi drev jo i omtrent tyve år i Brandbu og
lønnet soknediakon av innsamlede midler. Hvis en gav femti kroner i året og en annen gav 5000 kroner. Hvem av dem gav mest?
Det kan jo virke som om Jesus gjør et skikkelig matematisk krumspring og det høres nesten som Andre Bjerke da han sa at to og to
kan være et hvilket som helst tall, bare ikke fire!
Jesus snakker ikke om matematikk, ja dypest sett snakker han ikke om penger heller. Han snakker om sinnelag, og kanskje om motiv,
beveggrunnen til det vi gjør. Det er klart at de rike ga mer enn den fattige enken. Men for enken selv var det hun ga et større personlig
offer enn det var for en rik som ga mye og som ikke merket det så hardt på pengepungen. Å gi penger hører med til gudstjenesten,
og det er noe interessant mange prester har oppdaget. Sender man poser rundt i benkene for å samle inn, kommer det inn en viss sum,
men dersom man tar opp offeret på alteret, så kommer det inn mye mere. Det har gjentatt seg så ofte at det må være noe i det.
Dere vet hva det skyldes, det skyldes den gamle Adam i oss som synes det er mye gildere å legge penger på et alter i andres påsyn enn
diskret i en pose mens vi sitter på benken. Og kanskje vi innbiller oss at Gud ser oss tydeligere når vi legger penger på alteret.
Ja dere kjenner vel historien om bedehusformannen som fortalte forsamlingen om at de hadde mottatt en stor pengegave,
men giveren ønsket å være anonym. Da reiste en mann seg i forsamlingen og sa: Ja, kona og jeg syntes det var best å gjøre det sånn.”
Den gamle Adam vil gjerne sole seg i andres beundring.
Men teksten dreier seg dypest sett ikke om penger. Poenget er det vi kaller sinnelaget. Og her formaner apostelen:
Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus.
Og hebreerbrevet sier: Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så dere ikke skal gå trett og bli motløse i deres sjeler.
Og videre fra galaterbrevet: ”La oss ikke bli trette av å gjøre det gode.” Her viser apostelen oss at trettheten kan komme og at kjærligheten noen
ganger krever en overvinnelse i oss.
Jesus har jo vist oss hva kjærlighet er og gjennom sitt liv viste han oss det rette sinnelag: Enda vi forrådte ham, rømte fra ham og fornektet ham,
gikk han likevel frivillig i døden for oss og ga der et offer som han gir oss del i.; han gir oss sitt legeme og blod i nattverden.
Vi skal øve oss i å ligne ham, ikke som hyklere, men som Kristi tjenere i våre hjerter og følge ham.
Hva er da kjennetegnet på det rette tjenersinn, jo det er kjærligheten. Om den står det: Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder. (Og nu kommer et poeng:) Mine kjære, har Gud elsket oss slik,
da skylder også vi å elske hverandre. Bare her ligger den kristne begrunnelse for å gjøre det gode og ikke noe annet sted.
Men hva er det vi ofte gjør, jo vi gir for å få noe igjen, vi er vennlige mot de vi liker, osv. Hvis ikke kjærligheten ligger bak, da blir det som
Paulus sier: Om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.
La oss ta utgangspunkt i Jesu kjærlighet og stadig øve oss i den. Det er en sur medisin for den gamle Adam, men det har han bare godt av.
Læstadius advarte mot de predikantene som la den gamle Adam i varme bad, og det gjorde han rett i. Den største bløffen i et kristenliv,
er når vi begynner å unnskylde den gamle Adam og si: Jammen jeg er jo skapt sånn! Uten at vi trenger å bruke et ord som arvesynd,
så er vi på en eller annen måte havnet i en bortvendthet fra Gud. Kjærligheten er noen ganger å gjøre ting vi rett og slett ikke har lyst til.
Sånn er det.
La oss be..... Herre jeg takker deg fordi du har lært meg hva du vil at jeg skal gjøre. Hjelp meg nu min Gud, ved din Hellige Ånd for
Jesu Kristi skyld,at jeg må bevare ditt ord i et rent hjerte, styrkes ved det i troen, forbedres i et hellig levnet, og ha trøst av det i liv og død.
Amen i Jesu navn