PrekenLuk 9:57-62




Mens de var underveis, var det en som sa til ham: "Jeg vil følge deg hvor du så går." Jesus svarte: "Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på." [59] Han sa til en annen: "Følg meg!" Men mannen svarte: "La meg først få gå hjem og begrave min far." [60] Da sa Jesus til ham: "La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike." [61] Det var også en annen som sa: "Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først få si farvel til dem der hjemme." [62] Men Jesus svarte: "Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike."

Det Jesus ville advare den første mannen, han som ville følge Jesus overalt. "Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på." Med andre ord: Å følge Jesus blir ingen festreise, for Jesus visste hva som lå foran. Hans rike var ikke av denne verden med makt og jordisk rikdom. Men han var i denne verden og denne verden skulle dømme han til kors og død. Det er som om han sier: ”Nei, du gutten min, dette blir ikke noe moro, ikke gjør deg forhåpninger om ære, rikdom og berømmelse. Det blir nok mer forfølgelse, lidelse og død.” Ja Jesus advarte ofte sine etterfølgere: (Matt 13:20-21) her i lignelsen om de fire sorter såjord: ”Den som ble sådd på steingrunn, er en som straks tar imot ordet med glede når han hører det. Men han har ingen rot og holder ut bare en tid. Når han møter trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra.
Den andre mannen vi møter i teksten var han som skulle begrave sin far. En merkelig historie, hvor vi nesten ikke kjenner Jesus igjen: ”Han sa til en annen: "Følg meg!" Men mannen svarte: "La meg først få gå hjem og begrave min far." [60] Da sa Jesus til ham: "La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike."” Jeg må bare innrømme at jeg er ikke sikker på hva Jesus mente her. Men på hjemmesiden til Holy Riders, en motorsykkelgjeng som følger Jesus, der fant jeg noe interessant: ”En bibelfortolkning utdyper: Døde ble begravet den samme dag - verset forteller derfor trolig om en som ønsker å vente til hans far er død og hans forsørgerforpliktelse opphører. Jesus snakker imidlertid om Åndelig døde. (En mulighet var altså at faren ikke var død, og at sønnen hadde en forsørgerforpliktelse. Fortsettelsen blir da at Jesus sier til ham at de åndelig døde får begrave sine åndelig døde. Dette er ikke en fullgod forklaring, den halter litt, men det er det beste jeg kan tenke meg.) Og presidenten i Holy Riders fortsetter:
Et eksempel på å forlate alt for å følge Jesus er når foreldre eller slekt ikke ønsker at en skal være kristen. Man må i en slik situasjon velge å trosse sine nærmeste for å følge Jesus. For oss i vår travle hverdag blir lett Jesus en femminutters bønn før arbeidsdagen tar til. Disiplene oppga sitt arbeid fullstendig og brukte trolig det meste av sin dag på å følge ham.”
Vi hører så om den tredje mannen: ”Det var også en annen som sa: "Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først få si farvel til dem der hjemme." Men Jesus svarte: "Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike."”
Selv om noe av det Jesus sa i hele denne teksten er litt uklart, er meningen likevel krystallklar: Vent ikke til i morgen med å følge Jesus. Gjør det i dag. Ingen vet om vi får noen morgendag, og det står om vår sjel og vårt evige liv. Veien til det evige liv går bare i Jesu fotspor, i dag! Det står skrevet: (Ordsp. 27:1) Ros deg ikke av morgendagen, for du vet ikke hva den vil bringe.
Å følge Jesus er rett og slett å leve etter hans bud og befaling, og han har gitt oss ett eneste bud: Slik som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Å være en kristen, å bestemme seg for å gjøre alvor av vårt kristenliv, det kristenliv vi alle er kalt til, det er ikke resultat av en eller annen åndelig opplevelse eller et slags åndelig gjennombrudd eller hva man måtte kalle det. Det er rett og slett mange ganger å gi avkall på oss selv og sette andre foran oss selv i køa, for å snakke i overført betydning. Eller som apostelen sier: (1 Kor 13:4-7) ”Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.”
Vi tror gjerne vi vet noe om kjærlighet, men om noe er livslang læring, så er det i kjærligheten, i Jesu fotspor. Det er slitsomt å skulle gi av seg selv, mange ganger uten å få noe igjen. De gamle mødre kjente den følelsen. Plikt, plikt og plikt. Men de gjorde det som krevdes av dem. Kjærligheten er mange ganger å gjøre ting som vi ikke har lyst til. Det kan føles som et tap! Jesus har vist oss det største eksempel på kjærlighet: Enda disiplene rømte fra ham, fornektet ham, forrådte ham, elsket han dem og oss så høyt at han for vår skyld valgte å gi avkall på alt. Men det som på korset så ut som det endelige og fullstendige tap, ble til oppstandelse fra de døde og evig liv, for ham og ved Guds nåde en gang for oss, om vi ville vende om og følge Jesus.
Ære være