Preken Joh 15,10ff Sørreisa kirke 14. mai 2006

Bønn:
Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du, Gud Fader, min skaper, du Herre Jesus, min Frelser, du Hellige Ånd, min trøster i liv og død, vil tale til meg. Herre, lukk nå opp mitt hjerte ved din Hellige Ånd, så jeg av ditt ord må lære å sørge over mine synder, og tro i liv og død på Jesus, og fornyes dag for dag til et liv i rettferd og hellighet, ved Jesus Kristus, vår Herre.

Joh 15,10-Sørreisa kirke 14. mai 06 ”Jesus sa: Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere, for at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!”
Det er noe som har vokst seg frem hos meg lenge.
Det er konsekvensen av det som står: Skikk dere ikke like med denne verden. Det er noe i skjæringa mellom hva vi som kristne skal holde oss til og hva som skal gjelde for samfunnet. Det som gjelder for samfunnet forandrer seg, mens grunnlaget for den kristne står fast. Jeg er redd for at det som gjelder for det vi kaller ”folk flest” lett kan lokke kristne mennesker på villspor. Grunnlaget og utgangspunktet for den kristne er alltid Jesus.
Tilpasningen til denne verden har nok nådd langt inn i Kristi menigheter. Vi skal følge hans bud, det vil si det han har befalt oss. Jesus sa: Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet. Vi reduserer gjerne ordet til å bli at om vi holder de ti bud, så bevares vi i Jesu kjærlighet. Som om vi bevares i en slags kjærlighetstilstand i forhold til Jesus. Da blir det lett til at vi slår oss til ro i sangordene: ”Når eg og Jesus åleine er, då er det hugnad å være her!”
Jesus sa: Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet. Det kan oversettes slik: Om dere holder det jeg har befalt dere, så må dere leve i den kjærlighet jeg har vist dere. Da blir det noe helt annet. Da blir det en oppgave for oss. Er det ikke dette som er å være en disippel, en elev?
Vi må først definere hva som menes med denne verden. Jesus sier i sin store bønn for oss i Johannesevangeliet før sin død, den såkalte yppersteprestelige bønn: Joh 17:14-16 ”Jeg har gitt dem ditt ord. Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.”
Med denne verden menes ikke jorda med de mennesker som finnes her, men de krefter som styrer her hos oss og som ikke er i overensstemmelse med Jesu evangelium. Derfor presiserer apostelen: 1 Kor 5:9-10 ”Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, ransmenn eller avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden.”
Her hos oss i denne verden, her i Sørreisa, finnes det vel også kristne som i sitt stille sinn ser det som sin oppgave å skaffe seg mest mulig penger og ting, og ikke minst føler en slags trygghet i dette. Sånn for sikkerhets skyld. I denne verden blir det lett en konkurranse om å skaffe seg mest penger og ting, og den som har skaffet seg mest når han dør, han har vunnet!
Men bevares, man må jo skaffe en solid arv etter seg, slik det står i salmen, muligens med en liten sarkasme: Salm 17:14
”Fri meg, Herre, med din hånd
fra mennesker i denne verden
som alt har fått sin lønn i livet.
Fyll dem med det du har tiltenkt dem,
så deres sønner blir mette
og overgir resten til sine barn!”
Jajaja! Hva har da Jesus sagt om det i denne verden som ikke er av Gud? Han sa til dem: "Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden.”
Da sa Jesus: "Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde."
Jesus svarte: "Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra."
Og midt i spotten fra verdens mennesker, sier apostelen: ”Likevel forkynner også vi en visdom, for dem som er modne. Det er en visdom som ikke hører denne verden og denne verdens herskere til, de som går til grunne.”
Og apostelen fortsetter: ”Kjærlighetens mål med oss er at vi skal ha frimodighet på dommens dag; for vi er slik som han er, midt i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt.”
Så begynner vi å nærme oss poenget, nemlig vandringen i Jesu fotspor, som elever av ham. Det er ikke en vandring som er gjort på en dag eller to dager eller hundre år. Men en vandring som begynner på ny hver dag, for vi bærer med oss vårt gamle kjød som står Gud imot. Men forhåpentligvis vil Den Hellige Ånd gradvis dreie vårt sinn, vårt nye menneskes siktepunkt mot Jesus i større og større grad. Det er dette apostelen sikter til når han sier:
(Fil 3:12) ”Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.”
Der er vi ved utgangspunktet: å være grepet av Kristus Jesus.
I vandringen i Jesu fotspor, eller i Jesu etterfølgelse, som vi gjerne sier, skal vi ha oppmerksomheten rettet mot Jesu undervisning av disiplene, dvs også hans undervisning av oss; og nå siterer jeg bare av Jesu ord fra evangeliet:
(Matt 5:39): ”Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.”
(Matt 6:19-20) ”Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler.”
(Luk 6:29-31) ”Om noen slår deg på det ene kinnet, så by også det andre fram. Om en tar fra deg kappen, så nekt ham heller ikke skjorten. Gi hver den som ber deg,- Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem.”
Så langt følger vi med, men så begynner Jesus å bli ubehagelig, la oss høre: (Luk 6:35) ”Nei! Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal dere få stor lønn og være Den Høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde.”
Så kommer, i denne omgang og denne preken, selve rosinen i pølsa: (Luk 6:30)
”Gi hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake.”
Og apostelen konkluderer: (Fil 3:15) ”Slik skal vi se det, alle vi som har nådd modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det.”
La oss be: Herre, jeg takker deg fordi du har lært meg hva du vil at jeg skal gjøre. Hjelp meg nå, min Gud, ved din Hellige Ånd for Jesu Kristi skyld, at jeg må bevare ditt ord i et rent hjerte, styrkes ved det i troen, fornyes i et hellig liv og ha trøst av det i liv og død.
Ære være…………