Preken Joh 21, 15-19. Sørreisa kirke 30. april 2006

Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: "Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her? " Han svarte: "Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær." Jesus sier til ham: "Fø mine lam!" Igjen, for annen gang sier han: "Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?" "Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær," svarte Peter. Jesus sier: "Vær hyrde for mine sauer!" Så sier han for tredje gang: "Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?" Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: "Herre, du vet alt; du vet at jeg har deg kjær." Jesus sier til ham: "Fø mine sauer! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil." Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: "Følg meg!"

Det var en nordmann som ble spurt av en muslim: Er du en kristen? Hadde det vært naboen som spurte, ville han sikkert sagt Nei! Men siden det var en muslim som spurte, tenkte han seg litt om og så sa han Ja. For i forhold til muslimen regnet han seg som kristen. Dette viser at spørsmålet om man regner seg som kristen har med definisjoner å gjøre.
I den første kristne tid her i Norge, altså for ca 1000 år siden, ble kristendommen innført av staten, av kongen. Folket skulle læres opp i kristen sed og skikk. Staten kunne kontrollere det ytre, men ikke menneskesinnet. Derfor ble det lagt mer vekt på lovens andre tavle, dvs hva vi skulle gjøre og ikke gjøre mot andre mennesker. Lovens første tavle om kjærligheten til Gud kunne ikke staten kontrollere i den grad. Og folk ble godt oppdratt, oppdratt til å gjøre det gode, heile statens rettsapparat med lensmenn og prester sørget for å holde folket sånn noenlunde i age. Ja, jeg kunne gjerne holde en hel preken om staten, staten før og nu. Utviklingen har ikke bare vært god. Ja, så ille har det blitt at iflg Børre Knudsen er staten kun egnet til tre ting: Slå av og på gatelys, plukke fylliker opp fra gaten og passe på Norges Bank. Nok om det nu.
Vi ble døpt og lærte at vi ikke skulle stjele, ikke lyve, ikke drive hor, ikke ta livet av naboen om man ikke likte ham osv. Og om nu noen lærte å gjøre alt dette som vi ble pålagt, var vi da kristne? Ja, sier noen. Nei, sier andre. For noen henger kravet for høyt, et litt udefinerbart krav om å være et bedre menneske, ha en sterkere overbevisning eller ett eller annet som er vanskelig å sette ord på liksom. Det var til dem apostelen sa: Hebr 4:16 ”La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.” Slik har dere kommet med disse fire barna til kirken, ja til Jesus, i dag. Vi skal beholde frimodigheten i vår kristenstand også når det gjelder oss selv. Så vi kunne svare et fritt og utvunget Ja på spørsmålet om vi er kristne, enten det er naboen eller en muslim som spør. Vi skal ikke stjele eller lyve eller bedra. Men det lærer jo også muslimene; og godt er det. Hva er det da som er kjernen i vår kristne tro. Det begynner gjerne i dette: du skal- du skal ikke. Og det er viktig, vi skal holde høyt i hevd det vi kaller de kristne grunnverdier, som vi altså har til felles med mange muslimer. Men før eller siden må vi komme til Peters sted og høre spørsmålet fra Jesus: Elsker du meg? Han sto opp fra de døde og åpnet veien til himmelen for oss. Dit kommer vi ikke ved å følge de såkalte kristne grunnverdier, som er viktige nok, men ved Jesu død for våre synder, han som betalte hele den himmelske gjeld og satte oss fri, eller frelste oss som det heter i kristelig språk.
Jesus bygde sin kirke på Peter som skulle fornekte ham så grundig. Finnes det en menighet i dag som ville tilgi sin leder noe sånt? At Jesus turte å satse på sånne mennesker. Svaret er: Det finnes ikke andre slags mennesker. Menneskenaturen er svak. Og enda Peter var den som var utpekt av Jesus til å være menighetens leder, så sa Jesus til Peter ved den siste nattverden: ”Og når du igjen vender om, da skal du styrke dine brødre." For omvendelsen er noe som gjerne kan skje hver dag og ikke en gang for alle. Hvordan kunne Jesus satse på slike mennesker som dette? Det er en gammel legende som forteller at en spurte Jesus: Hva er din plan fremover for verden. Og Jesus pekte på disiplene sine og sa: Disse er min plan. Men, sa den andre, hvis disse svikter, hva da? Da svarte Jesus: Jeg har ingen annen plan enn disse. Selvfølgelig er ikke legenden sann, men den forteller noe sant. Det var disiplene, hans etterfølgere det kom an på. Men det var disipler som fulgte Jesus.
Jesus spør: Elsker du meg? Kan vi begynne med et aldri så svakt ja, knapt hørendes, så har vi begynt på den rette veien. For det er her det virkelig begynner. Hans kjærlighet og sinnelag skal smitte over på oss. Det er den kjærligheten Paulus snakker om i 1.Kor 13, når han sier: Om jeg gir alt jeg eier til de fattige, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet. Det kapitlet må leses slik at når vi hører ordet kjærlighet, så er det Jesu Kristi kjærlighet det er snakk om.
La oss da svare et aldri så lite ja, når Jesus spør: Elsker du meg? Men det er ikke besvart en gang for alle. Å si JA til Jesus er ikke noe vi gjør for å bli kristne, men noe vi stadig skal gjøre for å være kristne. Det er et spørsmål vi skal prøve oss på hver dag, for menneskenaturen er svak.
Og Jesus sa til slutt til Peter, dvs til kirken: Fø mine sauer. Og dette har kirken gjort helt til i dag: Forkynt evangeliet ved gjerning, ord og sakrament. Og dette må kirken være villig til å dø for, det må vi være villige til å dø for. For hvis vi som kirke, som menighet, ja som enkeltkristne, blir så opptatt av å tekkes verden med alle dens merkelige krav om å tilpasse oss til det ene og det annet, og vender oss bort fra det apostoliske budskap og glemmer Kristi lidelses vei og tror at fremgang måles i suksess og rikdom, ja, da er vi allerede døde. Derfor feirer vi nattverd så ofte vi kan. For nattverden er føde for det evige liv, det er syndenes forlatelse, ja det er en innrømmelse av at vi har kommet til kort, slik Peter en gang gjorde. Men ved å gjøre det holder vi fast og forkynner Herrens død inntil han kommer igjen.
Og når vi med alle våre svakheter og synder, slik Peter også hadde, svarer Ja, Herre, du vet jeg har deg kjær, da sier Jesus: Følg meg. For den kjærligheten er ikke en sentimental kjærlighet. Det er en kjærlighet som mange ganger må gjøre sine tunge plikter. Å følge Jesus er ofte å si nei til oss selv, det er å ta vårt kors opp og følge ham. Det er å være trofast i ekteskapet, det er å være tro mot alt som er ærlig, sant og edelt i Guds øyne; og hvilket bud det måtte være, så har det sitt utgangspunkt og sin begrunnelse i kjærligheten til Jesus.
Ære være…………