Lukas 24,13ff Emmausvandrerne:

Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de samtalte om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: "Hva er det dere går og snakker så ivrig om?" De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, som hette Kleopas, svarte: "Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager." "Hva da?" spurte han. "Dette med Jesus fra Nasaret," svarte de. "Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel! Men nå har det allerede gått tre dager siden dette hendte. Likevel har noen kvinner som hører til hos oss, gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i morges, men de fant ikke hans legeme. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Da gikk noen av våre til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt; men ham selv så de ikke." Da sa han til dem: "Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?" Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene. De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de bad ham inntrengende: "Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller." Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen; men han ble usynlig for dem. Da sa de til hverandre: "Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?" Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: "Herren er virkelig oppstått og har vist seg for Simon." Selv fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Jeg tenkte ofte i ungdommen at om jeg virkelig hadde fått se Jesus, så skulle jeg virkelig trodd på ham, ja like sterkt som apostlene som jo fikk se ham. Men Jesus priser oss salige fremfor de som fikk se. Han sa, ”Salige er de som ikke ser og likevel tror!”
Ja vi vil gjerne tro på vitnesbyrdet fra de som så. De har fortalt at Jesus virkelig var død, og at han sto opp igjen fra de døde. Og likevel skulle vi så gjerne fått en visshet. Den får vi ikke menneskelig forstått. Tvilen er uvissheten og troens tvillingsøster, ja en siamesisk tvilling. Men når tvilen tar overhånd og vi erklærer at vi vil ikke tro, da er det vantro. Tvilen er ikke troens motsetning. Troens motsetning er vantroen, slik Thomas sa det da han fikk høre at Jesus var stått opp fra de døde, hansa: Uten at jeg får se naglemerkene, vil jeg ikke tro. Men da han fikk se Jesus levende igjen, fikk han høre Jesu ord: Salige er de som ikke ser og likevel tror.
Denne historien om Emmausvandrerne, er bare nevnt i Lukasevangeliet. Så vidt antydet hos Markus. Jeg tror den er tatt med for vår skyld, vi som ikke ser og likevel så gjerne vil tro at Jesus har stått opp fra de døde, slik vi leser i trosbekjennelsen: Sto opp fra de døde den tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd.
Det er en fortelling om at Jesus er nær, selv om vi ikke kan se ham. De gikk sammen med ham hele dagen og han underviste dem, men de kjente ham, ikke. Så får vi stole på Lukas ord om at Jesus er nær oss selv om vi ikke kan se ham. Og Jesus har selv bekreftet det i misjonsbefalingen: ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”
Emmausvandrerne var i dobbel betydning underveis. De hadde hatt en tro og en overbevisning, men nå var de forvirret.
Som kristne er vi alltid underveis. De fleste av oss har måttet bryte opp fra barnetroen. En stund så det nesten ut til at vi hadde mistet alt. Men det vi siden som voksne fikk tilbake i møtet med Jesus, har gitt vår tro ny dybde og styrke.
Men fortellingen om Emmausvandrerne sluttet ikke med vandringen. Det står:
”De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de bad ham inntrengende: "Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller." Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen; men han ble usynlig for dem.”
Det peker så tydelig mot nattverden, dette måltidet som Jesus sa at alle skulle delta i.
Det finnes sagn om den hellige gral, nattverdbegeret som Jesus brukte ved den siste nattverd med disiplene. Mange har gjennom århundrene vært på leting etter den, i England og Frankrike og mange andre steder. De har lett på feil sted. Den hellige gral finnes på hvert eneste alter der nattverden feires og den finnes på alteret her i dag. Her har han latt seg være synlig tilstede i et lite måltid med brød og vin. Det finnes de som tror at man må være verdig til å delta i nattverden. Det står ikke i min Bibel. Når vi i nattverdliturgien ber om å få delta i dette hellige måltid med ydmyke og oppriktige hjerter, så betyr det at vi som tolleren i templet innrømmer vår uverdighet, det er det som er ydmykheten, og bekjenner at vi er syndere som ikke har fortjent Guds nåde. Det er oppriktighet. Ydmyke og oppriktige hjerter er derfor ikke edle egenskaper som vi kan rose oss av, tvert imot.
Så tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen.
Han ga seg selv til oss på korset og han gir seg selv til oss i nattverden. Det er reisemat for en vandrer gjennom livet.
Ære være…