Nyttårsaften 2004


Salme 90,

En bønn av gudsmannen Moses. Herre, du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, ja, fra evighet til evighet er du, Gud. Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: "Vend tilbake, menneskebarn!"
For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt. Du river menneskene bort, de er som en søvn. Om morgenen er de som groende gress:
Om morgenen gror det og blomstrer, om kvelden er det vissent og tørt. Vi går til grunne ved din vrede og rammes av redsel ved din harme. Våre misgjerninger har du for øye, vår skjulte synd blir synlig i ditt åsyns lys.
Alle våre dager svinner under din vrede, årene går som et pust. Vår levetid er sytti år, eller åtti år når styrken er stor.
Deres herlighet er strev og møye; snart er det slutt, vi flyr av sted. Hvem kjenner styrken i din vrede, hvem frykter deg så han fatter din harme? Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet! Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere! Mett oss med miskunn når morgenen kommer, så vi kan juble og glede oss alle våre dager! Gled oss så lenge som du har ydmyket oss, like mange år som vi har lidd vondt. La dine tjenere få se din gjerning, og vis din herlighet for deres barn! Måtte Herrens velvilje være over oss! Måtte du fremme våre henders verk, ja, fremme våre henders verk!

Det har skjedd en forferdelig ulykke i Østen, ei ulykke som også har rammet det norske folk. Så langt jeg vet, er det ingen her fra Sørreisa som er savnet, men uansett lider vi med dem som er rammet.
Om det skjer en ulykke med fly eller båt, ropes det etter hvem som har ansvar for ulykken. Vi prøver å få plassert skylden et sted. Men når det skjer en naturkatastrofe, hvem skal vi skylde på da? Har Gud noe med dette å gjøre? I gammel tid trodde man, og noen også i dag, at Gud sto bak alt som skjedde, at Gud styrte med hver minste liten ting som skjedde på jord. Jeg vet ikke, og jeg undres over om Gud detaljstyrer den verden han har skapt. Det virker som om noe her i verden er overlatt til kaoskrefter. Gud vil ikke død. Gud vil liv. Tidligere trøstet man seg med at Herrens veier er ikke våre veier. Uansett får vi i sorg legge vårt liv i Guds hender. ”Jeg er i Herrens hender når dagen gryr i øst….” Gud har i hvert fall gjort en ting, han har skapt denne verden og oss som bor her. Vi har fått en påminnelse om at vi ikke bestandig ”skal få ein dag i mårå som rein og ubrukt står”.
Slik ba gudsmannen Moses: Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet! Han som fikk se inn i det lovede land, men ikke selv fikk gå inn i det, fordi han i hovmod tiltok seg en ære som bare tilkommer Gud.
Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet! En visdom i hjertet som viser at vi er støv, kommet av jord, og som skal vende tilbake til jord, og sjelen går til Gud som gav den. Det var det den rettferdige Job fikk lære, da han satt i askehaugen og skrapet sine sår og ropte bitre ord til Gud om det som hadde skjedd ham. Hele skaperverket ble rullet opp for ham og Guds storhet ble så mektig at alle hans spørsmål og anklager svant bort og han bekjente: (Job 42:2-6) Jeg vet at du makter alt; ingenting er umulig for deg av det du har satt deg fore. Hvem vil da fordunkle din plan med uforstandige ord? Jeg har talt om ting jeg ikke forstår, om det som er så underfullt at jeg ikke kan skjønne det. Men hør på meg, så vil jeg tale. Jeg vil spørre deg, og du skal gi meg svar. Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor tar jeg hvert ord tilbake og viser min anger i støv og aske.
Så viste det seg for Job at Gud hadde en plan midt i det uforståelige. I året som har gått har mange opplevd nære katastrofer i sin familie, vi også. Hvor var Gud da vår egen sønn Andreas tok sitt liv i mars? Jeg vet ikke. Selv Jesus måtte jo rope fra korset: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”
Han hadde heller ikke svar i nødens stund. Og midt i alle våre egne spørsmål, da katastrofen rammet oss, så jeg for meg Maria, Jesu mor, og disippelen Johannes stå ved Jesu kors og se livet og håpet ebbe ut. Til slutt døde Jesus og han ble stukket i siden med et spyd så vann og blod fløt ut. For de som sto der, var alt håp ute, det uforståelige hadde skjedd. Han som de hadde satset sitt liv på var død. Sorg, uendelig sorg. Men så kom påskemorgen der sorgen ble snudd til glede. Jesus sto opp fra graven. Gud vil liv, ikke død. Derfor står det skrevet: (2 Sam 14:14)
For vi må alle dø og bli lik vann som helles ut på jorden og ikke kan øses opp igjen. Gud vil ikke ta liv, men tenker på hvordan en som er bortstøtt fra ham, ikke lenger skal være bortstøtt.
Vi har ingen garanti for en morgendag, derfor må vi være beredt til å møte Gud hver dag, hvert øyeblikk. La oss derfor ved dette årsskiftet og hver dag fremover, ransake oss selv, bekjenne våre synder for Gud og be om tilgivelse. Enten vi har stjålet eller løyet, så skal vi slutte med det, eller vi har sett ned på andre, så skal vi slutte med det, eller vi har gjort ondt mot noen, så skal vi slutte med det. Og evangeliet lærer oss at vi frimodig kan bekjenne våre synder og be om tilgivelse, fordi Jesus led og døde på korset for våre synder.
For apostelen sier om Jesus: Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens. Ære være……..