JULAFTEN I SØRREISA 2004

Luk 2:1-20
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.
Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: "Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe."
Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
"Ære være Gud i det høyeste
og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!" Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre:
"La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss."
Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det.
Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem.

Det føles veldig godt å se så mange i kirka. Det er i grunnen en myte at kirka er så tynt befolket bestandig. En gang har jeg overnattet i en kirke, det var i Ringsaker kirke på Hedmarken. Vi var på en såkalt pilegrimsvandring nede i Hamar bispedømme. Vi skulle gå fra Biri til Domkirkeruinene på Hamar. Undervegs overnattet vi i Ringsaker kirke, like ved der Alf Prøysen bodde som barn. Det var på mange måter en vond opplevelse å overnatte der. Benkene var fryktelig harde og jeg hadde ikke liggeunderlag. Det andre som jeg sovnet inn med omsider, var noe Alf Prøysen har sagt: ”Ringsakerkjørkja var itte for sånne som øss.” De var folk fra enkle kår. I kirka gikk ”dom fine”. De som hadde penger. De som betydde noe i samfunnet. Det lå mye sårhet i dette: ”Ringsakerkjørkja var itte for sånne som øss.”
Terskelen inn var høy, men på bedehuset var terskelen så lav at der kunne hvem som helst gå uten at andres blikk ble hevet. Det er i grunnen blitt motsatt i dag. Men likevel er frimodigheten liten hos så mange. Det er så mye jantelov ute og går, og jeg hater det. Gud hater det.
På Hadeland var det ei som sa til en venn av meg: ”Så heldig du er som kan gå i kirka!” Hun kunne ikke det, hun var ikke ”en av dem.”
Er det noe jeg har kjempet for, med evangeliet i hånd, så er det at dere alle skal ha frimodighet til å tro at dere tilhører Gud. Verdens frelser, han som menneskeheten hadde håpet på i årtusener, han ble lagt i en krybbe, ”for det var ikke rom for dem i herberget”.
Slår ikke det an strenger i oss, som får det til å vibrere. Som det heter i salmen: ”Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.” Han som omgikkes samfunnets utskudd.
Vi smålige mennesker elsker å dele folk inn i båser, kategorier, han er kristen, han er ikke kristen, han er til og med personlig kristen, for ikke å snakke om den avdøde fromme gamle kone som om hun hadde hørt det fra sin kiste i minneordene kunne høre at hun var en personlig kristen i særklasse! Mange ganger har jeg hatt lyst til å skjære gjennom å si til dere alle at dere er kristne enten dere tror det eller ikke.
Hva skal til for at vi som hyrdene og de vise menn fra østerland skulle kunne knele foran krybben og si: ”Du er min frelser og konge!”
Han var ikke i krybben bestandig. Han vokste opp og viste oss Guds kjærlighet og samtidig stilte han krav til oss. Ganske enkelt fordi vi alle er unike mennesker, enkeltmennesker som Gud elsker, mennesker med ansvar for våre liv, til å følge Jesus på han kjærlighetsvei, og mange ganger hans lidelses vei.
”Fra krybben til korset gikk veien for deg.” Mange har opplevd det slik. Og de har trofast gått den veien. Kanskje som Alf Prøysen, selv om: ”Ringsakerkjørkja var itte for sånne som øss.”
Det er vondt å føle at man er satt utenfor. Men kanskje det var derfor Lukas forteller at ”det var ikke rom for dem i herberget”. For mens kongen lå på silkedyne i Jerusalem, ble en annen konge født og lagt i en krybbe, en som ville være konge for mennesker som selv følte seg utenfor.
Kirka er for dere, for her tilber vi ham som ble født julenatt, han som var det som engelen fortalte: I dag er det født dere en frelser i Davids by. For så høyt har Gud elsket hver eneste en av dere, at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes men ha evig liv.