3. søndag i faste, Jesu seier og vår etterfølgelse.

Lukas 11,14-23:
En gang drev han ut en ond ånd av en som var stum; og da den var fart ut, talte den stumme. Folk undret seg, [15] men noen av dem sa: "Det er med hjelp fra Beelsebul, hövdingen over de onde ånder, han driver de onde ånder ut." [16] Andre ville sette ham på pröve og bad ham om et tegn fra himmelen. [17] Men han visste hva de tenkte, og sa til dem: Et rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt öde, og hus etter hus styrter sammen. [18] Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da hans rike bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde ånder. [19] Men er det med Beelsebuls hjelp jeg gjör det, hvem får da deres egne tilhengere hjelpen fra når de driver ut ånder? Derfor skal dere bli dömt av deres egne. [20] Men er det ved Guds finger jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere. [21] Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får han ha sin eiendom i fred. [22] Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra ham våpnene som han satte sin lit til, og deler ut det bytte han tar fra ham. [23] Den som ikke er med meg, er mot meg, den som ikke samler med meg, han sprer.

Mange av de sykdommene vi i dag kjenner årsaken til, ville de på Jesu tid si at de skyldtes onde ånder. Vi skal ikke være så snare å le av dette. For mange har erfart at det kan finnes uhyggelig mye ondt inni et menneske, ja så mye ondt at med god rett kunne si at dette mennesket er besatt av det onde, for ikke å si: den onde. For all ondskap har sitt utgangspunkt i den onde, og i hvilken grad et menneskes ondskap kommer av indre eller ytre påvirkning, det skal ikke jeg ha noen klar mening om, men uansett vet vi hvor det onde til syvende og sist kommer fra. Når Jesus seirer over det onde, må jo Jesus være fra Gud. De som har lært Jesus å kjenne gjennom Bibelen, eller gjennom forkynnelse eller rett og slett ved å ha fulgt i hans fotspor, mange av de har kommet frem til denne troen: Jesus er Guds sønn. Derfor vil vi ha ham som forbilde. Folket ville ha et tegn fra himmelen, men Jesus ville ikke gi dem det. Dette er sagt til trøst for oss som ikke ser så mange klare tegn, for Jesus har sagt: Salige er de som ikke ser og likevel tror. Men Jesus har vist oss noe langt viktigere enn tegn og under; han har vist oss hvilke våpen han brukte til å bekjempe djevelen med. Dette våpenet heter kjærlighet. Det som for verden så ut som det svakeste og veikeste, viste seg å være den kraften som overvant alt. Det som for verden så ut som et tap, ble til en stor seier. Jesus tapte sitt liv på korset, men han vant evig liv for seg og for oss. Nu i fastetiden følger vi i ånden Jesus på hans vandring mot Jerusalem. Vi startet fastetekstene med Jesu fristelse og videre om ydmykheten og utholdenheten hos den kanaaneiske kvinnen. Og under alle disse tekstene ligger oppfordringen til å stå fast i kampen mot det onde. Og at vi skal kjempe mot synden som henger så fast ved oss, som apostelen sier, det er ikke noe teoretisk. Fristelsene ligger på rad og rekke. Tenk om noen gjør ondt mot deg, en venn, en ektefelle, dine barn, hvilke våpen ville du da bruke? Hat? Det er lett å ty til. Bitterhet? Det er enda enklere. Men det eneste våpen som Gud har godkjent er kjærligheten. Dette er faste: Å gi avkall på vårt eget og følge i Jesu fotspor. Men å bruke kjærligheten som eneste våpen, det står for verden som den rene galemattias. Det finnes mange rundt om i verden som sitter i fengsel for sin tro og sitt kristne arbeid, i dag særlig i fundamentalistiske muslimske land, og mange av dem nekter å søke benådning, for de kjenner nøden for å vitne for sine fangevoktere, at de må lære Jesus å kjenne. Men vi trenger ikke reise så langt – vi opplever mange ruinerte ekteskap, der resultatet er bitterhet som merker dem for resten av livet; ganske enkelt fordi begge sto på sin rett og nektet å tape. De ville begge seire, derfor tapte de. Men de som ga seg, og tapte, menneskelig sett, de vant en større seier. For den som svarer med ydmyk kjærlighet, må seire over det onde til slutt. Det er en naturlov, det er en lov i Guds rike, som til og med djevelen må rette seg etter. Og derfor vil den onde stadig friste oss med det gamle spørsmål: ”Har Gud virkelig sagt? Har Gud virkelig sagt at du skal finne deg i det, hvis du er blitt uriktig behandlet av noen? Har Gud virkelig sagt at du ikke skal ta igjen? Har Gud virkelig sagt at du skal tåle urett?” Og da skal vi svare: ”Ja, det har Gud sagt!” For Jesus har beseiret djevelen og om du bruker djevelens våpen som er: egoisme, havesyke, pengekjærlighet og løgn, så vil du tape til slutt. Det kan nok hende at vi noen ganger må spørre som det står skrevet: Hvorfor går det den ugudelige vel? Men vi som er døpt til Kristus er et hellig folk, derfor skal vi legge av det onde og søke nærmere til ham som har beseiret alt ondt. Han byr seg selv frem til oss i nattverden, for å komme oss syndere i møte, for å styrke oss i kampen mot det onde.