10. sept 2004
Matt 13:44-46
Himmelriket kan lignes med en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren. Himmelriket kan også lignes med en kjøpmann som lette etter fine perler. [46] Da han kom over en meget verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.
De solgte alt de eide for å få tak i det viktigste i livet deres. En skatt- ei perle. Jesus brukte skatten og perlen so9m et bilde på himmelriket, Guds rike, det riket som ikke er av denne verden, men samtidig allerede nu er hos oss når vi er i Guds varetekt. Her er det skjult, men en gang skal det bli synlig når Jesus kommer tilbake og viser seg for hele verden.
Hvordan skal vi få bli med i Guds rike? Jo, det har dere sett i dag, da disse barna ble døpt. De har ikke gjort noe for det, men på Jesu befaling er de blitt døpt og etter hans løfte har de derfor del i Guds rike, i himmelriket. Det kan nok hende at Gud kan ta noen som ikke er døpt inn i sitt rike, for Gud er ingenting umulig. Men vi døper fordi Jesus har befalt oss det og vi skal lære dem og oss selv å holde det han har befalt oss, nemlig å leve i kjærlighet til hverandre. Tenk om ungen skulle vekke oss for niogtrettiende natt på rad klokka fire om morgenen. Hva gjør vi da når vi har mest lyst til å la ungen seile i sin egen sjø (bokstavelig talt)? Jo vi gjør det som kreves av oss. Vi tar oss av barnet. Slik er kjærligheten. Noen ganger er kjærligheten å gjøre ting vi ikke har lyst til. Det gjelder også for to voksne som bor sammen. Det største problemet i parforhold, er når begge år etter år trassig venter på at den andre skal forandre seg.
Kjærligheten er aldri å kreve, den er bestandig å gi. For den kjærligheten som gir er den sterkeste kraft i hele verden, den er en kraft som trenger seg gjennom det hardeste som finnes her på jord, nemlig inn i menneskehjertet. Den kjærligheten som bare gir, kan sammenlignes med bonden for 100 år siden, han som tok sin siste sekk poteter og la de i jorda om våren. Så var han blitt fattigere enn før, ja han ga fra seg alt han hadde. Men sommeren gikk sin gang og det kom en høst da jorden måtte gi fra seg det den fikk, ja den ga tilbake mange ganger så mye som den fikk. Slik er det også med kjærligheten, slik er det i Guds rike.
Og når vi har gjort alt dette, så må jo Gud være fornøyd?
Hun sa så, Dorothe Engelbrektsdatter på 1600-tallet: ”Jeg sidder slet for verdens flok som på mig kaster øiet, men pynted og staffered nok, når Gud kun er fornøiet.”
Det er fjernt fra evangeliet å snakke om slikt. For evangeliet forteller oss at det bare var èn som Gud var fornøyd med, hvis vi kan bruke et slikt ord. For der måtte en forsoning til mellom Gud og menneskeheten og den forsoningen gjorde Jesus mulig da han ofret sitt liv på korset. Her er det dype mysterier i Guds rike, i himmelriket, men det som jorden tok imot på langfredag, måtte jorden gi tilbake på påskedag. For selv ikke døden kan overvinne en fullkommen kjærlighet. Jesus var det offeret Gud kunne ta imot i vårt sted, derfor kan det også hete i sangen: Klippe du som brast for meg, la meg skjule meg i deg.
Nei, vi skal ikke fortjene himmelriket. Vi skal få ta imot det slik som dåpsbarna i dag, ene og alene av nåde. Derfor har vi fri tilgang til alt som tjener oss, til nattverden, til å regne Gud som vår Far og Jesus som vår bror. For alt er nåde. Amen. Ære være…………….