5. sept 2004
Matt 5,43-48
Jesus sa: Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.
Du skal elske din fiende. Går det an. Med fiende menes det også en som vi ikke kan fordra eller en som har gjort noe galt mot oss. Det er vel ikke til å unngå at vi kan tenke oss ett eller annet slikt menneske. Hva er det Jesus sier? Går det an å elske et slikt menneske? Ja, sier han. Da er det mange får et problem. Løsningen er ett av to eller begge deler. Det ene er å ikke ha noen fiender. Det er å prøve å tenke seg i det andre menneskets situasjon og prøve å forstå hvorfor dette mennesket er slik som det er. Noen har en større evne til det enn andre, dette å leve seg inn i andre menneskers problemer. For dersom noen er riktig ufyselig mot oss så må det jo være en grunn til det. Jeg tror ikke det finnes noen som er tvers gjennom onde, menneskelig talt. Og om noen kommer med en spydighet eller en ekkel kommentar til oss, ja til og med stjeler noe fra oss, så går det an å tenke: Dette mennesket trenger hjelp. Og la meg prøve å hjelpe dette mennesket så godt jeg kan ved å være vennlig mot det på tross av alt han eller hun gjør mot meg. Dette er også en utmerket leveregel i ekteskapet, eller mellom søsken i et arveoppgjør.
Men så har vi problemet med følelsene. Vi kan da ikke tvinge oss til å ha gode følelser overfor et menneske som gjør ondt mot oss? Noen klarer det, andre ikke. Men det er ikke det det er snakk om. Å elske noen er selvsagt også å ha gode følelser, men å elske noen er noe mer enn det. Jeg bruker ofte i bryllup å fortelle om at kjærligheten mange ganger er å gjøre ting vi ikke har lyst til. Som for eksempel når den nyfødte illskriker for 39. natt på rad klokka 4 om morgenen. Da står vi jo opp med alt annet enn vennlige tanker overfor ungen, og vi steller ungen og gir mat eller hva som trenges. Det kalles kjærlighet. Ordet plikt er gått helt av mote. Men kjærligheten er noen ganger, og kanskje mange ganger å gjøre vår plikt, noe som vi er pålagt å gjøre, selv om vi kanskje ikke alltid har lyst.
Dermed er vi kommet fram til den andre muligheten på problemet med ufyselige mennesker. Dersom vi ikke klarer å hanskes med den første muligheten, nemlig å ha vennlige tanker overfor den vi ikke liker, så kan vi likevel gjøre det gode overfor han eller hun, for eksempel som Jesus sier: Å hilse vennlig! Det betyr rett og slett å skjule våre vonde følelser og oppføre oss som folk overfor alle mennesker.
Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen. Dette ordet fullkommen brukes om mange ting på gresk. Det brukes om noe som er modnet, for eksempel frukt, noe som har nådd sitt mål. Fullkommen. Med dette mener selvsagt ikke Jesus at vi skal bli syndfrie. Det har Paulus klargjort for oss. Selv om vi skal strekke oss etter det. Vær fullkomne. Det handler om å skifte sinn. Slik Gud talte gjennom profetene at han skulle ta ut steinhjertet i oss og sette inn et kjøtthjerte, et hjerte med liv som var preget av han som er selve livet, Jesus Kristus og ikke et hjerte som følger kalde steintavler. Summen av Jesu forkynnelse er jo at han setter opp seg selv som det mål vi skal rette oss etter og ikke steintavlenes bud, når han sier: Slik som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.
Den som har båret på hat eller uvilje mot andre, legger på seg selv en tung byrde. Det er et lass å bære så tungt at Jesus også hadde et ord til dem: Kom til meg dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Det er ikke lett å legge av seg byrder av hat og uvilje, men har vi først gjort det, skal vi få oppleve et godt liv.
Og vi snakker ikke her om store kristelige heltegjerninger, men om de små hendelser, f. eks å hilse vennlig på hverandre. Det finnes mennesker og det har hendt jeg også har følt det slik en sjelden gang: at sinnet er blitt mørkt og selv om mange mennesker er glade i oss, føles det som om vi står alene i verden med den ene tanken: Ingen er glad i meg. De menneskene finnes daglig rundt oss. Det er selvsagt ikke sant det de tror, men de tror det likevel. Jeg opplevde en gang en slik følelse. Så var det en som sto foran meg og smilte og sa: Så godt å se deg, og selv om det regnet bøtter med vann, skein sola likevel. Det finnes mennesker som har vært helt på bunnen og har fortalt at et vennlig ord fra et menneske forandret resten av livet deres.
Amen. Ære være……