Moen bedehus 8. aug 2004
Apostlenes gjerninger 20

Fra Milet sendte Paulus bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste. Da de var kommet, talte han til dem: Dere vet hvordan jeg har opptrådt hos dere hele den tid som er gått fra første dag jeg kom til Asia. Jeg har tjent Herren i all ydmykhet og med tårer i alle de prøvelser jødene har ført over meg med sine onde planer. Ingen ting av det som kunne gagne dere, har jeg holdt tilbake, men jeg har forkynt og lært dere dette både offentlig og i hjemmene. Jeg har vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus. Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke, men Den Hellige Ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og vanskeligheter som venter. Men for meg er liv eller død ikke verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.

Alle tekstene i dag handler om å stå trofast i Herrens tjeneste. Så også Paulus, han som forfulgte de første kristne og kastet dem i fengsel. Enkelte tekster kan tyde på at Paulus var den unge mannen som var vitne til at den første martyr Stefanus ble steinet i hjel. Men på vei til Damaskus fikk han se et stort lys som gjorde ham blind for en tid og Jesus talte til ham og kalte ham til apostel for hedningene. Det fantes sikkert tusen gode grunner for Paulus til å tro at dette synet og åpenbaringen var et resultat av dårlig samvittighet, at det var en indre stemme i ham selv som talte. Men Paulus studerte skriftene visstnok i mange år og fikk bekreftet at Jesus var den frelser som Gud hadde lovet. Og i den tjenesten sto han livet ut. Vi er ikke alle kalt til å forkynne, for Paulus sier at profetisk tale og alt annet skal ta slutt og tungene skal tie, men en ting tar aldri slutt, det er kjærligheten. Så er vi alle disipler med forskjellig grad av innsikt i tjenesten, men vi er alle kalt til å leve i kjærlighet til hverandre. Ikke en ukebladkjærlighet hvor vi lar oss styre av følelsene, men en kjærlighet som bare gir. Slik som også Jesus ga, ja han ga til slutt sitt eget liv for oss enda vi forlot ham, forrådet ham og fornektet ham. Men vi har vår gamle natur med oss og vi kan lett komme til å tenke som den tjeneren det sto om i evangeliet:
Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: "Det varer lenge før min herre kommer," og så gir seg til å slå tjenesteguttene og pikene og ete og drikke og fylle seg. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. Så vet vi fra barnelærdommen at vi blir frelst ene og alene av nåde. Hvorfor skulle vi da holde oss borte fra det som klør vår gamle Adam? Og hvorfor skulle vi gjøre det gode mot hverandre, det som apostelen regner opp som kjærlighetens frukter: 1 Kor 13:4-8 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. [5] Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. [6] Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. [7] Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. [8] Kjærligheten faller aldri bort. De profetiske gaver skal opphøre, tungene skal tie, og kunnskapen skal ta slutt. For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. [10] Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, forsvinne. [11] Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. [12] Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. [13] Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
Når vi så blir frelst og får det evige liv av Guds nåde alene, hvorfor skulle vi da gjøre dette? Begrunnelsen for den gode gjerning ligger ikke i et håp om å bli godtatt av Gud. For apostelen sier: 1 Joh 4:9-15 Og Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. [10] Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. [11] Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Bare her ligger begrunnelsen for det rette kristne liv, nemlig i kjærligheten som et svar på Guds kjærlighet mot oss.
Og vår gjerning skal nettopp være en gjerning og ikke mange ord, for vi er ikke alle kalt til å forkynne.
Franz av Assisi sa til sine brødre: Mine brødre, gå ut i verden og forkynn evangeliet, og bruk ord bare hvis det er nødvendig.
Vi skal stå i denne tjenesten, selv om det ikke bare er behagelig for vårt gamle menneske. Jesus skal komme tilbake og fri oss ut fra alt ondt. Vi har en evighet i vente, dagene er korte og årene går fort her på jord. Så skal vi ha Jesus som eksempel, vi som skal være hans disipler.
Og om jeg ved en Guds tilskikkelse skulle miste min intellektuelle tro, den tro som jeg er i stand til å prestere selv, skal jeg følge Jesus om så i ren trass. For det finnes intet annet håp om frelse.
Ære være……