Jeg synes synd på denne kvinnen. For det første hadde hun opplevd kanskje det vondeste foreldre kan oppleve, nemlig at et barn blir sykt. Og når hun søker hjelp hos Jesus blir hun avvist, i hvert fall i første omgang. Hun blir ikke bare avvist, men hun blir sammenlignet med en hund i forhold til husets barn. Et velkjent bilde for henne, der familien sitter samlet rundt bordet og spiser, og hundene sirkler rundt og under bordet og venter på at noe skal falle ned til dem. Israels folk var barna, og hun som var en hedning og fremmed ble sammenlignet med hundene. Her møter hun først loven , lovens krav og dom over henne , ikke for hva hun har gjort, men for hva hun var, nemlig en hedning og fremmed, en som sto utenfor. Den gangen må det som skjedde, at hun presset seg frem og ropte Jesus om hjelp, ha vært omtrent som om en erklært muslim, sto frem i kirken og forlangte Jesu velsignelse, en nesten utenkelig situasjon. Jesus har en egen måte å forkynne på, han setter ting helt på spissen. Han skremmer vettet av disiplene når han sier: Det er umulig for et menneske å bli frelst!, også føyer han til: Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud; alt er mulig for Gud. Det er nødvendig for Jesus å stille oss på bar bakke overfor Gud, ikke overfor mennesker, men overfor Gud. Denne "avkledningsprosessen" gjør vondt. Men den er viktig. For han vil lære oss å bli frelst av nåde alene. Det er vondt å være utenfor. Det er vondt å ikke bli akseptert. Det er vondt å ikke være regnet med. Hvor mange hos oss er ikke i samme situasjon som den kanaaneiske kvinnen. Og nu snakker jeg om vårt forhold til Gud og den kristne kirke; det burde være samme sak. Folk som i år etter år tenker med seg selv: Jeg er ingen ordentlig kristen, jeg vet alt galt jeg har gjort, jeg holder ikke mål overfor Gud. Og så søker de til kirken så ofte de kan, men de blir under en dom som de først og fremst har felt over seg selv. Den kanaaneiske kvinnen hadde en nød. I hennes tilfelle var det datteren. Men nød kan være oss selv også. Det kan være en bønn på egne vegne for å bli akseptert av Gud. Så gjør kvinnen det merkelige. Hun gir Jesus rett i hans dom over henne. Han kaller meg en hund, kunne hun tenke, javel så la meg være en hund, men hundene får jo også mat, om enn bare smuler, så la meg få en smule. "Kvinne, din tro er stor", sier Jesus. Hva var stort ved hennes tro? Hun sier ingenting som viser at hun skulle ha noen fortrinn fremfor andre. Hun gir til og med Jesus rett i dommen: Jeg er en hund i forhold til Israels barn. Jeg er helt hjelpeløs. Jeg har ingenting i meg selv å vise for meg. Hele hennes trosbekjennelse er dette: Jeg er en hund, Herre, hjelp meg! Den store tro er den betingelsesløse tro. Den troen som ikke stiller opp et eneste krav annet enn dette: Herre hjelp meg! Og hun kunne ha stilt betingelser, på samme måte som mennesker hos oss stiller betingelser overfor både Gud og kirken: Skal jeg kunne regne meg som et Guds barn, helt og fullt med adgang til nattverd og Guds nåde, så må Gud for det første gjøre slutt på all krig, på all sult og nød. Og så må Kirken forandre seg og tilpasse seg både det ene og det annet i samfunnet. På samme måte som Guds nåde og kjærlighet er uten betingelser, så skal også vår tro være uten betingelser. Mange kjenner seg utenfor, som også den kanaaneiske kvinnen fikk høre: Du hører ikke til her, du er utenfor. Sant nok, men Jesus døde for deg. Han sier om den svake tro: Din tro er stor. Det skal skje som du vil. Først kom loven og dommen, så kom evangeliet. Og evangeliet, det glade budskap er at himmelen er åpen for alle. Guds nåde er i Jesus Kristus uten en eneste betingelse. Kom til meg, sier Jesus, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Det er et ord som kan beskrive den kanaaneiske kvinnen, det er ordet ydmykhet. Ydmykhet er en av de store dyder i kristenheten, og da er det ikke en påtatt ydmykhet, men den ydmykheten som vet hvilken stilling vi står i overfor Gud og som gir Herren rett i hans dom over både det ene og det annet i våre liv, men som klynger seg til han som er vårt eneste håp om frelse. Vi kan tenke oss mange alternativer til det som skjedde i teksten. Spesielt i dag, hvor vi tutes ørene fulle om våre rettigheter, vi har rett til sånn og sånn overfor andre mennesker, overfor arbeidsgiveren, overfor ektefellen, overfor samfunnet. Det blir lett for mye snakk om krav og rettigheter. Vi blir vant til å tenke i sånne baner, og til slutt kan det ende med at alt og alle står i gjeld til oss, kanskje til og med Gud og Jesus. Når Jesus så gir oss vårt eget utgangspunkt i forhold til Gud i klartekst, så tror jeg at mange ville valgt en annen løsning enn den kanaaneiske kvinnen, nemlig å kneise fornærmet med nakken og si: Skal det være på den måten, så vil jeg ikke ha noe med hverken Jesus eller kirka å gjøre. Men i forhold til Gud, er det ikke snakk om et lønnstillegg, eller en eneste liten rettighet. Det er snakk om evig frelse for vår sjel. Intet mindre enn det. Så skal vi i denne fastetiden fortsatt be til Herren, i ydmykhet og med utholdenhet og ikke la oss dømme av vårt hjerte. For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting!