Luk 2,1-14,Sørreisa 2001
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
Ære være Gud i det høyeste
og fred på jorden
blant mennesker som har Guds velbehag!


Han som har fortalt denne historien heter Lukas. Han hadde snakket med mange som hadde møtt Jesus, og med folk som visste hva som hadde skjedd da Jesus ble født. Det skjedde i de dager, sier Lukas, at det gikk ut bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Kvirinius var landshøvding i Syria. Augustus og Kvirinius er mennesker som vi vet har levd, og når det gjelder Jesu fødsel, sier Lukas: Det skjedde. På latin heter det Factum est. Det er et faktum. Og dette sier han for at vi skal tro og glede oss over at frelseren ble født for 2000 år siden. For i de første århundrene etter Jesu fødsel, feiret de ikke Jesu fødsel, de feiret mest at Jesus sto opp fra de døde i påsken. Men vi synes det er fint å feire at Jesus ble født
Jeg tror det vi alle husker best fra vi var små, er da vi feiret jul. Jeg har glemt alle julegavene, det var ikke det viktigste. Men jeg husker følelsen av trygghet, varme, nærhet og omsorg. Jeg husker spesielt to ganger jeg opplevde denne tryggheten. 4-5 år gammel. Den ene gangen var jeg ute på gårdsplassen. Det var helt mørkt og jeg var alene ute, men kjøkkenvinduet sto åpent og der inne sto mor mi og stekte julekaker. Man trenger ikke være redd i mørket, når man ser lyset fra det trygge hjemmet.
Den andre gangen jeg husker godt, var også i mørket. Himmelen var stor og svart og full av stjerner. Frosten knitret under skoene. Jeg var liten og verden uendelig stor, men det jeg husker best, var at jeg hadde ei stor og god og trygg hand å holde i, far min si hand. Det er ikke farlig å gå i mørket når man har ei hand å holde i.
Det er dessverre ikke alle som har gode barndomsminner. Men Gud vil ikke bare gi oss en ny fremtid, han vil også gi oss ei ny fortid. Jesus er den store og trygge handa som Gud har sendt til verden. La oss holde den handa fast hele livet og aldri slippe. Så hender det likevel at vi slipper, men han holder fast fremdeles.
Rundt krybben sto Josef og Maria og så på dette nyfødte barnet som var deres barn og samtidig deres herre og konge. Enda er det noen som mangler. Der var dyr, okse og esel sier tradisjonen. Men enda mangler det noen. Og gjetere som hadde hørt englesang, den samme englesangen som vi synger på nesten alle gudstjenester: Ære være Gud i det høyeste........... Men enda mangler det noen. Og der kom tre vise menn fra øst som falt ned og hyllet barnet og bar frem gaver, gull, røkelse og myrra. Og fremdeles er det noen jeg ikke har nevnt. Det er hver eneste en av oss. Som det står i julesangen:

Så la oss gå med åpne sinn
som hyrdene til barnet inn
med gledestårer takke Gud
for miskunnhet og nådebud.

Kom Jesus! Vær vår hyttes gjest!
Hold selv i oss din julefest!
Da skal med Davidsharpens klang
deg takke høyt vår nyårs-sang.

Dette har Gud latt skje fordi han elsker oss. Han elsker oss med en mye større kjærlighet enn en far her på jord med en stor og trygg hand til en liten gutt eller jente.
Gud som elsker sin sønn med fullkommen kjærlighet, lot sin sønn bli utlevert til oss, fattig, forsvarsløs, med bare ett eneste våpen til rådighet, nemlig kjærlighet. Han sier selv at han ikke engang hadde en pute å legge sitt hode til.
Og der, et lite barn som det ikke var plass til hos noen, enda han var himmelens og jordens konge, og derfor ble født i en stall og lagt i en krybbe, han var overlatt til oss, helt forsvarsløs, og kan vi tenke oss noe mer forsvarsløst enn et nyfødt barn. Slik måtte Gud komme til jord, fordi hans kjærlighet og nåde er uten en eneste betingelse. Slik er det også i dag, Jesus ligger ikke i krybben lenger. Han lever i dag og strekker Guds kjærlige faderhand mot oss, uten et krav , men kanskje med det samme som ligger i øynene til ethvert spedbarn, en taus bønn om å bli elsket, elsket mer enn alt annet her på jord. Ære være.........................