Siste søndag i kirkeåret
Jes 65, 17-19
Så sier Herren:
Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord.
Ingen skal minnes det som var,
ingen skal tenke på det mer.
Ja, gled og fryd dere til evig tid
over det som jeg skaper!
For jeg skaper Jerusalem om
til en jublende by,
og de som bor der, vil jeg gjøre
til et lykkelig folk.
Jeg vil fryde meg over Jerusalem
og glede meg over mitt folk.
Aldri mer skal det høres gråt
eller klageskrik i byen.

Det er siste søndag i kirkeåret. Den handler om Jesu gjenkomst. Vi sier det jo i trosbekjennelsen ved dåpen at Jesus sitter ved Faderens høyre hånd, ”skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde!”
Vi skjeler gjerne litt til de andre tekstene for dagen, der det står at vi skal dømmes etter våre gjerninger. Ja, hva annet skulle vi dømmes etter enn våre gjerninger. Og da er utfallet av dommen helt klart, vi blir kjent skyldige! For allerede apostelen slo det fast: ”Alle har syndet og mangler ære for Gud!” Derfor er vi skyldige til evig straff og evig pine og alt som Jesus sier i evangelieteksten. Hvorfor sier Jesus dette? Er det for at flest mulig skulle leve i frykt for fortapelsen? Nei, han sier dette for å få oss til å gjøre det gode og vise oss at det vi gjør mot andre mennesker, det gjør vi mot ham selv. Så høyt elsker Jesus selv den usleste blant oss at han stiller seg solidarisk med dem og sier: "Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg." De minste brødre, det er også de narkomane, også alkoholikerne, også alle de som ble misbrukt i barndommen, alle de som havnet utenfor det gode selskap, de fattigste, de som ikke hadde evner til å skaffe seg et arbeid og så videre. Jesus elsker dem så høyt at han stiller seg i deres sted og sier: ”Det dere har gjort mot dem, har dere gjort mot meg”. Gud skal holde dom over alt som er ondt. Dommen er et gledesbudskap for alle som led urett her på jord.
Evangeliet er jo nettopp det glade budskap, frikjennelsen fra dom og død for Jesu skyld. Det har nok vært tider i forkynnelsen der dommen og helvetes kvaler har vært forkynt og fanden malt så tydelig på veggen at mennesker har tatt på seg kristennavnet ene og alene av redsel for fortapelsen. Da blir alt så feil i utgangspunktet. ”Frykt ikke!”, sier Jesus gang på gang. Og apostelen sier i Romerbrevet: ”Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper: "Abba, Far!" ”
Men så tenker vi: ”Hva med dem som har vendt seg bort fra Jesus?” De skal vi trygt overlate til Gud, for vi har lært Gud å kjenne gjennom Jesus, han som elsker oss høyere enn sitt eget liv. Så skal vi gjøre det gode, ikke for å bli frelst, men fordi vi er frelst.

Det er litt trist at den dagen i året hvor vi snakker om Jesu gjenkomst, at det bare blir dom og fortapelse som står i fokus. Helt fra den første kristne tid har menigheten sett frem til Jesu gjenkomst. I det siste kapitlet i Nytestamente står det: ”Kom, Herre Jesus!” De så frem til den dagen, da Gud skulle gjøre alt nytt, til det ikke skulle være mer sorg eller gråt eller sykdom eller smerte, men hvor vi skulle leve i det evige slik som Gud og hans engler. Og Jesus sier: ”Jeg kommer snart!” Når vi begynner å telle og ser at det har gått snart 2000 år siden han sa dette, så synes vi det er lang tid. De første kristne begynte å bli utålmodige allerede da og klaget over at det tok så lang tid, derfor måtte apostelen skrive til menighetene: (2 Pet 3:15) ”Og når Herren i sitt tålmod dryger med å komme, så skal dere se det som en mulighet til frelse.”

Så sier Herren: Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes det som var, ingen skal tenke på det mer. Ja, gled og fryd dere til evig tid over det som jeg skaper! For jeg skaper Jerusalem om til en jublende by, og de som bor der, vil jeg gjøre til et lykkelig folk. Jeg vil fryde meg over Jerusalem og glede meg over mitt folk. Aldri mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen. Slik spådde profeten Jesaja, og vi undrer oss over hva dette skal bety. Johannes tok det med i Åpenbaringen i et syn: Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Dette nye Jerusalem er et bilde på menigheten, Guds folk. Og hvorfor er Guds folk pyntet som en brud, jo for brudgommen er Jesus, og Johannes hørte et stort kor av stemmer som sang: ”La oss glede oss og juble og gi ham æren. Tiden er kommet for Lammets bryllup! Hans brud har gjort seg i stand, ” Hans brud, det er oss det. Vi skal gjøre oss i stand. Det skal vi gjøre ved å be Herren om tilgivelse for våre synder, ja vi kan også be om å bli befridd fra den evige død. Tilgivelse for syndene, det er som Johannes sier i et bilde: de som har vasket sine klær og gjort dem rene i Lammets blod.