Luk 17,11-19 På veien mot Jerusalem drog Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske imot ham. De ble stående langt unna og ropte: "Jesus, mester, miskunn deg over oss!" Da han fikk se dem, sa han: "Gå og vis dere for prestene!" Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han priste Gud høylytt, kastet seg ned for Jesu føtter og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: "Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?" Og han sa til ham: "Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg."

En prest jeg kjenner pleier å kalle dette en konfirmanttekst, for som han sa: Alle gikk for presten, men bare en kom tilbake. Ja, hadde bare en kommet tilbake, men deseverre ser det ut som om jo større velgjerninger Gud gir oss, jo mer vender vi oss bort fra ham, for vi er opptatt med vårt eget.
Å være spedalsk var ingen flis i fingeren. Det var ikke bare en utsatt dødsdom, men det var isolasjon fra hjem, familie og venner. De bodde den gang gjerne i huler langt fra folk, og om de møtte noen måtte de rope Uren, Uren! Slik gikk det også til da de møtte Jesus. Det står at de ble stående langt borte og rope: «Jesus mester, miskunn deg over oss!» Det er det samme rop som vi roper i hver eneste gudstjeneste: Kyrie eleison, Herre, miskunne deg over oss. Det samme ordet står i det greske nytestamente at de spedalske ropte: eleison! Miskunne er et ord som har gått ut av bruk i dagliglivet. Det kan oversettes med å ha medlidenhet. Ha medlidenhet med oss.
For å varsle at Gudsrikets nye tid med frelse for alle var kommet, ba Jesus dem gå og vise seg for prestene som var de som kunne gi helseattest for en spedalsk iflg Moseloven. Og de ble friske. Under over under. Men det skjedde et langt større under den dagen. Et under så stort at det ga gjenklang i himmelen og fikk englene til å juble av fryd og synge lovsanger for Guds trone. For det var en som kom tilbake for å takke Jesus og som priste Gud for det som var skjedd. «Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg.» De ni andre ble også friske og vi får tro at de både jublet og var glade, men den ene hadde fått en tro som langt overgikk helbredelsens under.
Hos oss sier vi gjerne: Det viktigste er at vi har helsa. Det høres riktig ut. Men det er helt galt. Det er en ting som er viktigere enn alt annet, det kan tusenvis av syke mennesker fortelle om. Det finnes mennesker som tildels er dødssyke, men som hver dag takker Gud for den frelsen han har gitt oss i Jesus Kristus.
Det er vel knapt noe område i Norge hvor det brukes så mye penger som i helsevesenet. Og det skal vi ikke klage over. Når vi samtidig vet at kirken ikke en gang får bevilget såpass at vi kan lage oss et ordentlig medlemsregister, ungdom må betale for å delta i konfirmantundervisningen, menighetene er nødt til å holde lotteri i gang for å skaffe penger til veie, stadige ofringer til menighetsarbeidet for å kunne skaffe materiell til dåpsbarn og annet, osv osv nesten i det uendelige, så kan vi lett komme til den fatale misforståelsen av helsevesenet er viktigere enn kirken, siden bevilgningene er så dramatisk forskjellige. Så er ikke tilfelle.
Nu skal ikke jeg bruke denne prekenen til å mase om at vi må takke mer. Vi takker gjerne for det som betyr noe for oss. Det var som da eldste gutten var liten. Han ville ikke be for maten, men da vi kom til isen til dessert, da foldet han hendene og ba bordbønn.
Derfor har kirkefedrene vist oss at vi skal tenke nøye over Jesu lidelse for vår skyld, på hans korsdød som en soning for våre synder, og hver dag minne oss om at å bli frisk på kroppen, det hjelper for dette liv, men hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel.
«Ble ikke alle ti rene,» spurte Jesus, «hvor er da de ni?»
De gikk hjem med jubel for dette liv, men den ene fremmede, han fikk også et løfte fra Jesus om det evige liv. Din tro har frelst deg, sa Jesus. Og hvorfor sa Jesus det? Jo fordi troen ga seg utslag i en takk til Gud, ja det står at han priste Gud høylytt. Mange ganger var det mennesker som gjorde ting, f.eks. tolleren som ga halvparten av det han eide til de fattige, synderinnen som salvet Jesu føtter, den romerske offiseren som i ydmykhet ikke var verdig til at Jesus skulle gå inn under hans tak, men si bare et ord så blir min sønn frisk. Om alle disse sa Jesus at de hadde en stor tro, og ofte sa han: Din tro har frelst deg, men det var ikke en tro som bare satt i hjertet, det var en tro som ga seg utslag i gjerning, men først og fremst en tro som var fullstendig hjelpeløs i seg selv og som satte alt sitt håp til Jesus.
La oss derfor synge med i liturgien, når det synges Ære være Gud i det høyeste, og la det komme fra hjertet, for vi har en skatt som er langt mer dyrebar enn all verdens helse nemlig Guds frelse til oss i Jesus Kristus.Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.
Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.