Luk 15,1-10, 4.s.e.pinse
Tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Fariseerne og de skriftlærde ble forarget over dette og sa: "Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem." Da fortalte han dem denne lignelsen: Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én, lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han finner den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier: "Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort." Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: "Gled dere med meg, for jeg har funnet det pengestykket jeg hadde mistet." På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om .

Det er forskjell på folk, men Gud gjør ikke forskjell likevel. Hyrden er Jesus, og mange kjenner bildet av Jesus som bærer på den bortkomne sauen. Gud elsker oss med en kjærlighet som langt overgår det vi kan foretille oss. Men likevel er det noen som vender seg bort fra Gud. De har kanskje hatt dårlige erfaringer med mennesker som kaller seg kristne, og tenker at hvis han er kristen så vil ikke jeg være det. Men vi må ikke bedømme Gud og Jesus ut fra hans utro tjenere. Men mange gikk vill. Hva lette de etter? Dypest i dem lå lengselen etter det fullkomne, det som bare var godt, men de lette dessverre ofte på feil sted. For lengselen etter den store festen og gleden i himmelen, den ligger i alle mennesker. For nærheten med Gud gikk tapt i urgammel tid.
Mynten som ble borte eller den ene sauen som forsvant, de er bilder på de mennesker som trodde at ”gresset var grønnere på den andre siden” for å bruke bildet med sauen. Det var de som dro bort fra den vei Gud hadde satt opp for dem. De ville ikke vente til de kom til Guds store fest i himmelen. De ville bare ha godene her på jord.
Vi har alle en lengsel i oss etter den festen, selv om vi ofte bare kjenner det som en lengsel etter noe vi ikke kjenner. Vi døyver lengselen med det meste vi holder på med i livet. Det er ikke noe nytt. Det er like gammelt som mennesket selv, helt siden det mistet Gud av syne. Og mennesket ble som et støvfnugg i et uendelig univers som ville styre sin egen kurs uten å følge den veien skaperen hadde gitt dem. Men lengselen har ligget i oss, lengselen og undringen over verdens store mysterium, at den finnes, ja mysteriet at vi selv finnes, hver enkelt av oss unike og uerstattelige. Når vi da vil døyve lengselen etter det fullkomment gode med ting, i et evig jag etter varig glede på feil sted, da blir alt tomhet. Da blir det som Predikeren (forkynneren) i det gamle testamente sier:(Pred 12:1-14)
Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dagene kommer, og det lir mot de år da du må si: Jeg har ingen glede av dem, - - -Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over, og gullskålen slås i stykker, og krukken brytes i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen, før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den. Tomhet og atter tomhet, sier Predikeren. Alt er tomhet.
Jaget etter ting og penger kaller vi materialisme. Gjennom historien har det vist seg at det ender i forferdelse. For noen tiår siden vendte nesten en hel generasjon seg mot foreldrenes tomme materialisme; Det var de foreldre som hadde opplevd de tunge tider under krigen med mangel på det meste og nu tenkte at slik skulle ikke deres barn ha det. Mange fikk da oppleve velstandsøkningen, men foreldrene så til sin forskrekkelse at ungdommen deres kledte seg i filler, guttene lot håret vokse langt og ungdommen ropte «make love not war» og det var jo ikke så galt sagt, men om meningen var god, så endte hele greia i en sørgelig hasjrus.
Og vi ser tendenser i dag også, kanskje på en annen måte, for narkotika og rus kommer på toppen av et materialistisk forbruk. Men slik er det da ikke hos oss, sier vi. Nei, nei, kanskje ikke, men hvor havner vi til slutt når ukens gudstjeneste med stillhet i hjemmet blir TV-overføringen av lottoresultatene?
Alt er tomhet, sier Predikeren.
Se gresset vokse, blomster springer ut. Under over under. Vi bytter så gjerne ut det verdifulle med det verdiløse. Vi regner verdier i penger. Koster det ikke penger, er det ikke noe verd. Og ser vi noe vakkert, spør vi etter prisen, for om mulig å gjøre det enda mer verd.
Eller som en jente fra en sydhavsøy; hun kom til Norge og så ut over en eng full av løvetann. Hun sto henført og sa: ”Så vakre blomster dere har, hjemme hos oss har vi bare orkideer!”
Alt er tomhet, sier Predikeren. Alt her i verden er bare et bedrag, når det ikke ligger i Jesu fotspor.
I Bibelen brukes to planter som symboler på veien i hans fotspor, det er kornet som faller i jorden og dør, og forvandles til nytt liv. Det er druen som knuses i pressekaret og forvandles til vin. Det er livets mysterium i seg selv. Men når brød og vin settes på alteret og innvies, da sier Jesus at dette er hans legeme og blod. Å være kristen er å stille seg inn under mysteriet. Det er som Herren sa: Kom, nå er alt ferdig.
Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.