Den rike mann og Lasarus. Luk 16.19ff
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og glede dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som hette Lasarus, full av verkende sår. Han önsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Og hundene kom og slikket sårene hans. Så döde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike döde også og ble begravet. Da han slo öynene opp i dödsriket, hvor han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus ved hans side. Han ropte: "Far Abraham, forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen." Abraham svarte: "Husk, mitt barn, at du fikk dine goder mens du levde, og da fikk Lasarus det som var vondt. Nå tröstes han her, mens du er i pine. Og dessuten er det en dyp klöft mellom oss og dere, slik at ingen kan komme herfra og over til dere, om de så ville, og ingen fra dere over til oss." Da sa den rike: "Så ber jeg deg, far, at du sender ham [28] til mine fem brödre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinens sted." Men Abraham sa: "De har Moses og profetene; de får höre på dem." Han svarte: "Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de döde, vil de omvende seg." Abraham sa: "Hörer de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de döde."
I Jesu historie handler det om tre mennesker og også engler. Det er den usle stakkars Lasarus, det er Abraham, patriarken som sitter i himmelen for å ta seg av den elendige; og det er en mann uten navn, en som er rik og som har hatt store eiendommer og mange folk i arbeid, et slikt menneske som vi på jord reiser bautaer over så fremtidige slekter kan lese og si til hverandre: Der hviler en stor mann. Men etter døden hadde han ikke noe navn i himmelen. Men Lasarus som etter knapt en generasjon var glemt og borte for mennesker, ingen husket lenger navnet hans, han ble nevnt i himmelen, ja enda mer, engler kom fra Gud og bar han inn til patriarkens fang, tilbake til faderhuset, og det navnet som fort var glemt av mennesker, det ble skrevet opp og ropt ut i himmelen, Lasarus, denne mannen som var full av verkende sår, og de eneste som lindret smerten for ham her på jord, var hundene som kom og slikket sårene hans.
Lasarus og den rike mann bodde på samme sted. Ingen av dem kunne mer enn spise seg mett. Ingen av dem kunne være i mer enn ett rom av gangen, ingen av dem kunne sove i mer enn en seng. Men Lasarus hadde verken rom eller seng. Han var ingenting, men han hadde et navn, og selv om han ikke visste det, hadde Gud sagt: Jeg har kalt deg ved navn, du er min! Ingen mennesker så på ham, ingen kjente navnet hans, de snudde seg bort, og den rike mannen hadde kanskje aldri sett Lasarus. Og likevel var Lasarus sett, han var sett av Gud og Gud sa til sine engler: Hent Lasarus inn til min glede, men vent litt, så kanskje den rike mannen som ikke har noe navn her, vil gi Lasarus litt mat og kanskje en seng og forbinde sårene hans, så Lasarus også kan få oppleve barmhjertighet i sitt jordeliv, så også den rike kan få sitt navn nevnt her.
Den rike hadde både rom og seng, alt hadde han av overflod, mennesker så opp til ham, mennesker kom på besøk med gaver til ham, for han var en betydningsfull person, han hadde et navn på jord. Et navn som mennesker så opp til og nevnte med ærefrykt.
Så kom den store dagen. Gud lot sin sol gå opp over onde og gode, og lot det regne over rettferdige og urettferdige. Se gresset vokse frem. Grønt, med en grønnfarge som bare Gud kunne lage. Har vi fortjent å se et slikt syn? Det er ikke spørsmål om det. Vi kan alle se det om vi vil. Se kornet spire! Har vi fortjent å få spise brødet? Det er ikke spørsmål om det. Vi får alle spise, unntatt Lasarus!
Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!, sa Jesus.
Lasarus var som et lite barn. Ingenting kunne han, ingenting gjorde han, for han var for svak. Alt han kunne var å ta imot det som menneskene ville gi ham. Solen skinte på ham og varmet ham og han tenkte: Gud er god som gir meg varme. En gammel kvinne kom forbi og kastet et brødstykke til ham, og Lasarus takket Gud for mennesker som ga ham av Guds overflod på åkeren. Gud bryr seg om de som ikke får det til. De som ikke får til å leve i en verden av rike og fattige, hvor konkurransen og prestasjonene avgjør hvem som skal lykkes og ikke lykkes. Guds tanker er ikke våre tanker og en gang skal regnskapet gjøres opp, hvor all verdens forråd og ressurser blir lagt åpent for oss og hvor hver enkelt blir avkrevd regnskap for hva du gjorde med det du fikk utdelt. Og hvorfor skal dette skje? Jo, for at Lasarus skal få svar på alle sine spørsmål: Hvorfor var det ingen som brydde seg om meg? Hvorfor ga ingen meg en seng, hvorfor stelte ingen sårene mine, hvorfor har jeg smerter som bryter ut i sår på kroppen min, hvorfor er det bare hunder som lindrer plagene mine?
En gang skal alle spørsmål få det rette svar. La oss da mens vi lever her, gi noen av Guds egne svar til de som spør.. Guds svar er frukten på trærne, alt som vokser og gror, trær, planter og dyr, fisk og frukt. Penger er bare billige symboler som vi mennesker har laget, billige symboler på hva Gud har skapt. Korn ble til brød, druer ble til vin, og han selv sier: Kom og spis, gratis og uten betaling, for min sønn har betalt for alt du har spist, sovet, elsket, hatet, forsmådd, unnlatt, gitt og tatt. Himmelen er åpen for alle som vil dit, og veien går gjennom det Gud har gitt: Brød og vin!
Lasarus fikk vel brød, og neppe vin.. Men vi har det her i kirken. I nattverden.
Ære være.,