Hvis ikke annet er angitt, henviser kapittel og vers til Johannes Åpenbaring. På en del av henvisningene til litteraturlisten benyttes for enkelhets skyld den engelske betegnelse.

INNLEDNING.

De følgende kapitler om ”Bilder og motbilder i Johannes Åpenbaring” er nødvendigvis ufullkomne. Dog har jeg blitt trøstet i min ufullkommenhet av professor em. Jacob Jervell, som har vist stor tålmodighet i mine famlende forsøk på den vitenskapelige vei.

I det følgende har jeg satt meg fore å vise at Johannes Åpenbaring for en stor del består av bilder han tegner fra sin samtid, bilder fra keiserdyrkelsen, og også tegner opp de syner/bilder fra Guds virkelighet som menighetene skulle leve i. Disse sanne bilder fra Guds virkelighet blir da stående som motbilder til de bilder romerne fylte verden med.

DATERING.

Vi skal ikke her gå inn på forfatterspørsmålet, kun omtale forfatteren som han presenterer seg selv, Johannes. Vi vil også datere Johannes Åpenbaring til år 95/96, som de fleste forskere er enige om, hovedsakelig basert på to fakta. Det ene er Ireneus opplysning om at Åpenbaringen kom til mot slutten av Domitians regjeringstid. Dessuten er det tydelige tegn på at templet i Jerusalem er falt, år 70. Noen ville hevde en datering bak mot femtitallet på grunn av de klare hentydningene til Roms ødeleggelse og keiser Nero. Johannes har nok levd en tid og Nerohistoriene var levende også mot slutten av århundret, slik at Johannes kunne bruke dem slik vi senere skal se, til sitt formål.

PAX ROMANA OG KEISERDYRKELSE.

Om Rom hadde gitt provinsen en "Pax Romana", med trygge forhold for handel og reiser, skjedde det også en økonomisk utbytting, som er et av de tema Johannes tar opp i Åpb.

I disse byene levde folk i en massiv bildeverden. Med sin monumentale byggekunst bygde Rom, som verdens herskere, opp et univers i sitt bilde. De gamle greske teatere ble utvidet, med scene og bakvegg. Templer ble bygget til gudene, også for keiserne, som etter sin død, ble "divus", guddommeliggjort. På kartbilaget kan man se hvor tett templer, altere og kultsteder for keiseren var plassert i Lilleasia.

Under romersk styre var provinsen Asia et av bolverkene mot øst. Frykten for invasjon fra parterne var reell. Likeså var det alltid en fare for intern oppstand.

Keiserdyrkelsen var en nødvendighet for å sikre lojalitet, i den grad det var mulig, i provinsene. Forbudet mot "congressio", "forsamlinger" blir mer merkbart jo lenger man kommer fra Rom. Det er kanskje derfor man ikke merker så mye til forfølgelser i selve Rom, slik man kan lese av 1. Clemens brev, brevet fra menigheten i Rom til menigheten i Korint, muligens på samme tid som Johannes Åpenbaring.

Kun to keisere lot seg titulere som guder i levende live. Den første var Gaius Caligula, men det ble sett på som et utslag av hans galskap. Den neste var Domitian. Historieskriveren Suetonius forteller om Domitians arroganse da han begynte å sende ut brev med følgende åpning: "Dominus et deus noster hoc fieri iubet." -"Vår herre og vår gud påbyr at dette blir gjort." Siden ble det vanlig å tiltale Domitian slik både muntlig og skriftlig, skriver Suetonius. Tidligere var det kun avdøde keisere som ble "divus", guddommelige.

Grekerne hadde også tradisjon for å gudsdyrke konger i live helt fra Alexander den stores tid, så å sette opp keiserens byste eller statue i et tempel var uproblematisk for dem, enten keiseren var levende eller død.

Forståelsen av bildet.

Gjennom historien har scener fra Johannes Åpenbaring ofte blitt forsøkt avbildet. En del av disse bildene har jeg strødd rundt i oppgaven mest som kuriosa og som en del av kulturhistorien, men også som eksempler på hvor umulig mange bilder blir når de tegnes på et papir.

Ved lytting til Johannes Åpenbaring, vil det være naturlig å tro at menighetene i Lilleasia som de første adressater, umiddelbart har dannet seg et indre bilde av de scener Johannes tegner, men hvordan ”så” de bildene? Vi som virkelig lever i en ”visuell tid” med TV, video, bilder etc, har lett for å visualisere det vi hører, men det er ikke sikkert menighetene den gang gjorde det så raskt som vi gjør i dag. Mot slutten av det første århundre levde de kristne menigheter enda i en jødisk sammenheng med strengt bildeforbud. Jeg vil tro at de raskere tok spranget fra det forkynte ”bilde” til dets teologiske betydning. For det er i høyeste grad teologi Johannes bedriver i sin åpenbaring. Vi stopper gjerne opp ved bildet, visualiserer det og utforsker det qua bilde, og oppfatter ikke så lett dets teologiske betydning. Vårt handicap er at vi ikke levde i år 95/96 e. Kr.

La meg illustrere fenomenet med et eksempel fra vår nære fortid. Når Lars Levi Læstadius i sin preste- og predikantkritikk skriver om de som ”legger gammeladam i varma bad”, skjønner vi umiddelbart hva han mener uten å måtte gå veien om bildet av et badekar evt en sauna. Vi kan selvfølgelig diskutere over flere sider hvorvidt Læstadius med ”varma bad” mente en sauna eller et badekar, men dette blir uvesentlig i forståelsen av bildet. Om vi tillater oss en uhøytidelighet og oversetter uttrykket til Johannes språkbruk, kunne det lyde slik: ”Og jeg så et menneske med Guds merke/segl i pannen, kledd av Gud i torn og tistel. Han ble ledet til varme kilder til lise for sin smerte.” Så kunne vi begynne å fortolke, men meningen er den samme. Menighetene på Johannes` tid kunne sitt GT, og med mellom 250 og 500 allusjoner til GT i Johannes Åpenbaring, var det like lite nødvendig for menighetene å ”visualisere” mange av Johannes` bilder som for oss å visualisere Læstadius` ”varma bad”.

Målet med fortolkningen av Johannes Åpenbaring må være å gjøre hans språk og bilder forståelig i dag, og da er det ikke primært hans bilder i seg selv som er vesentlige, men den teologiske betydning av bildene.

Når Johannes i 1:12ff tegner for oss lysestakene, stjernene og menneskesønnen, får vi også fortolkningen: De syv stjerner er englene for de syv menigheter, og lysstakene er menighetene selv. Her setter Johannes frem en mal for fortolkningen av det som kommer i fortsettelsen. Dürers bilde til høyre er interessant nok, men er mer egnet til å villede enn veilede. Det finnes verre eksempler på villedning, de er som tidligere nevnt, spredt utover i kapitlene. (De fleste av disse er hentet fra Edward Edinger: Archetype of the Apoclypse, A Jungian study….)

Vår egen Theodor Kittelsen har også vært med på illustrasjonen av Åpenbaringen, til venstre med det første dyret i 13:1. Illustrasjonen er hentet fra Einar Økland og Holger Kofoeds praktbok om Th. Kittelsen, der Kofoed omtaler Åpenbaringen som ”Denne ville hallusinasjonen—”. Det er gjerne slik folk i dag oppfatter Åpenbaringen. De ser bildet for seg og stopper opp der. Dessuten er bildene skremmende om man oppfatter dem ”biblisistisk”, altså bokstavelige, med nedfall av stjerner på jorden etc. Dersom vi ikke søker den teologiske betydning, blir det bare en vill hallusinasjon.

Da det mot slutten av forrige århundre kom et meteorregn over USA, ble det

umiddelbart tolket som et tegn omtalt i Åpenbaringen. Folk omvendte seg i skarer. I sannhet et himmelsk pia fraus. Se forrige bilde.

"Apostlene gir seg ikke av med syner, men profeterer med klare og tørre ord!", skrev Martin Luther i sin fortale til Johannes Åpenbaring i 1522 og ville fjerne bl.a. Johannes Åpenbaring fra de kanoniske skrifter. Han stilte alle kristne fritt til å fortolke eller forkaste som de ville. Dette forskrekker mange som ser på Det nye testamente (NT) som "innblæst av Gud" og forholder seg til den hele Bibel som muslimene til Koranen, dvs diktert av Gud, bokstav for bokstav.

Her fant ikke Luther mye av "was Christum treibt". Bildespråk forstås ikke så lett under rasjonalitetens nøkterne granskning.

Det finnes ikke bare èn tolkningsnøkkel til fortolkningen av Johannes Åpenbaring, til det trenger man et nøkleknippe. Ved første gangs lesning overveldes vi av bilderikdom; her må vi være oppmerksomme på at Johannes Åpenbaring primært er ment å høres, men Åpenbaringens tilhørere var bedre kjent i GT og profetene enn de fleste er i dag. I tillegg hadde de sin egen tolkningstradisjon, både av profetene i GT og profetene i samtiden, som gjorde at de hadde flere "knagger" å henge enkeltdelene i budskapet på, og som tidligere nevnt, de trengte ikke alltid å gå veien om bildets visuelle uttrykk for å forstå meningen. Vi får tro at Johannes Åpenbaring ble underkastet nøye granskning av menighetenes ledere, i likhet med prøving av andre profetier. Likevel er det tydelig at Johannes kjenner sine tilhørere og at de kjenner ham; han er en av dem, 1:9. Han opptrer med stor selvbevissthet: "Jeg, Johannes….."

Budskapet, både som "apokalypse", "brev" og "profeti" har blitt tatt vare på av menighetene. Det er nødvendig å spørre hva Johannes mente med dette og hint, men like viktig er det å spørre hva menigheten kan ha oppfattet av budskapet ut fra sine omgivelser. Så godt som Johannes har kjent disse menighetene, må han ha visst at de ville forstå budskapet. Det er derfor lettere for oss å fortolke Johannes Åpenbaring sett fra Lilleasia enn fra Patmos.

Ved nøyere granskning viser det seg at boken er nitid oppbygget med parallelle historier, med tallsystemer (gematri), i det hele med en meget komplisert, men omhyggelig konstruksjon. Likevel kan bildenes assosiasjonsrikdom mange ganger true med å sprenge rammene, og særlig i en oppgave som denne. Derfor skal vi begrense oss til følgende tema fra Johannes Åpenbaring:

I. Lammet og dyrene.

II. Kvinnene: Horen Babylon, kvinnen som fødte og bruden.

III. Johannes Åpenbaring kap 4 – 5 og den keiserlige gudstjeneste/tilbedelse.

I.

LAMMET OG DYRET/DYRENE.

Johannes forteller sin historie på to hovedscener, den ene i himmelen, den andre på jorden. Det foregår en strid både i himmelen og på jorden, der Gud som er alliert med Lammet, strider mot dragen som er alliert med dyrene.

I det følgende vil jeg prøve å vise at Johannes fremstiller Jesus som et lam "som så ut som det var slaktet", men som står frem som en seierherre, som et motbilde til dyret/dyrene, imperiet og keiserdyrkelsen.

LAMMET.

Etter tilbedelsen i himmelen, kap 4, introduseres bokrullen med de syv segl i kap 5.

"Han som satt på tronen"[1], holdt bokrullen i sin høyre hånd; det må bety at den er skrevet eller garantert av Gud selv. Boken har et usedvanlig innhold, siden ingen, verken i himmelen eller på jorden var verdige til å åpne den, for rullen inneholder "det som heretter skal skje", 4:1b. Så gråter Johannes, formodentlig fordi han ikke får se hva rullen inneholder, men en av de eldste sa: "Gråt ikke! For løven av Juda stamme, Davids rotskudd, han har seiret og er den som kan åpne boken og de sju segl.", 5:5. Så opplever vi en av Johannes mange geniale overganger. Han venter å få se en løve, men ser et lam! Og ikke bare det: "Lammet så ut som det var slaktet.", 5:6.

"Løven av Juda, Davids rotskudd" får hele det Gamle Testamente til å velte frem og var et tradisjonelt bilde i den jødiske forventning om Messias.

Johannes hører om løven som har seiret, men ser et lam. Caird skriver i sin kommentar[2]: "What John hears is couched in the traditional messianic imagery of the Old Testament; what he sees constitutes the most impressive rebirth of images he anywhere achieves." - "By this one stroke of brilliant artistry John has given us the key to all his use of the Old Testament". -"It is almost as if John were saying to us at one point after another: 'Wherever the Old Testament says "Lion", read "Lamb".'."

Denne overgangen mellom Løve og Lam forekommer bare her i Johannes Åpenbaring og er ikke kjent fra jødiske skrifter eller GT.

I NT for øvrig brukes "Lam" om Kristus få ganger; i Joh. ev., 1:29,36, en gang i Acta 8:32 og i 1.Pet 1:19. Alle fire gangene i forbindelse med offer/soning.[3]

Det nye i Johannes Åpenbaring er for det første at "Lammet" blir hovedbetegnelsen på Jesus, dernest at det ikke lenger bare er offerlammet; "Lammet" står frem som den himmelske seierherre!

Bare i begynnelsen og på slutten av Johannes Åpenbaring, samt to ganger, hhv. i kap 12 og 14, omtales Jesus. Johannes hører bare om Jesus, men han ser Lammet, arnion; jfr. ovenfor hvor Johannes hører om løven, men ser Lammet.

I NT er Johannes alene om å bruke arnion, lam, med unntak av Joh.ev 21:15; her står det ikke for Kristus, men for Jesu lam som Peter skal fø. Ellers i NT brukes amnoV. LXX[4] bruker nettopp arnion, om påskelammet, foruten probaton, "sau", som i NT.

arnion er en diminutiv av arhn, "lam", men var ikke oppfattet slik i NT-lig tid.[5]

Valget av en diminutiv[6] kan være tilsiktet hos Johannes for å øke kontrasten til Lammets storhet, slik det formodentlig også er i Joh. ev. 21:15 i betydningen "Jesu små"[7]; lammet har hos Johannes både styrke, verdighet, herlighet og ikke minst seier. Her følger en oppstilling av noen av de gangene arnion blir brukt i Johannes Åpenbaring:

5:6/8/12/13 Lammet, liksom slaktet; 7 horn og øyne/ tok boken/verdig/Han som

sitter på tronen og Lammet.

6:1/16 Lammet bryter 1.segl/ Hans åsyn som sitter på tronen og Lammets vrede.

7:9/14/17 Tronen og Lammet/Lammets blod/midt foran tronen, hyrde for dem.

12:11 Lammets blod gir seier.

13:8 Livets bok hos Lammet som ble slaktet.

(13:11 Som et lam, men talte som en drage)

14:1/4/10 Lammet på Sion/følger Lammet + Gud og Lammet /Lammet ser de pinte.

19:7 Lammets bryllup.

21:9/14/22/27 L.'s hustru/L.'s apostler/Gud og L. er byens tempel/livets bok hos L.

22:1 Guds og Lammets trone.

Det er klart at Johannes har påskelammet[8] i tankene, 5:6, i og med at lammet så ut som det var slaktet. Men lammet hos Johannes er høyst oppegående; som tidligere nevnt, en seierherre.

I 8 av de ovenstående henvisningene nevnes Lammet sammen med Gud eller tronen.[9] I forhold til tidligere forestillinger om Gud som sitter på tronen, i ensom majestet, blir Lammet hos Johannes flyttet opp til Guds trone og får en posisjon som vel ingen tidligere har hatt. "Gud troner over kjerubene" er en vending som stadig går igjen i GT.[10] Lammet settes i fokus i 5:6. Her er det første gang vi møter lammet og uten forvarsel er det plassert i en himmelsk tronsal. Det er en dramatisk debut.

Det er en noe uklar konstruksjon hos Johannes mht lammets plassering i forhold til tronen og de andre: Kai eidon en mesw tou qronou kai twn tessarwn zwwn kai en mesw twn presbuterwn arnion esthkoV wV esfagmenon -- Og jeg så i midten/mellom tronen og de fire "livsvesener" og i midten/mellom de eldste et lam etc. Siden Lammet i v 7 kom frem til han som satt på tronen, er det mest sannsynlig at Lammet er plassert slik at tronen, livsvesenene og de eldste er rundt Lammet. Det er også interessant å legge merke til at de eldste sitter i Guds nærvær, mens Lammet står.

Vi kan her være vitne til Lammets intronisasjon i himmelen. For Lammet har eller skal få en trone, jfr 3:21, "Den som seirer, ham vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, likesom jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone." At Jesus sitter ved Faderens høyre hånd går igjen hos synoptikerne, og også i brevene.[11] I antikken fantes troner hvor det var plass til flere, slik at kongen kunne ha en eller flere sittende ved siden av seg. Aune[12] imøtegår at det i kap 5 kan være tale om en intronisasjon, men vil heller benytte begrepet ”investiture” (eng.) som er en høytidelig innsettelse i et embete.

Lammet er den sentrale betegnelsen på Jesus Kristus og står 29 ganger i Johannes Åpenbaring.

Det er Lammet og "han som sitter på tronen" som er objekt for den himmelske tilbedelse. Likevel er det en annen tilbedelse her på jorden som går igjen: tilbedelsen av Dyret! Denne kontrasten er det store valg menighetene blir stilt overfor: Hvem vil dere tilbe, Lammet(i himmelen) eller Dyret(på jorden)? Det valg menighetene gjør, vil ha konsekvenser på Guds og Lammets store domsdag.

Før vi ser nærmere på Dyret/Dyrene, vil vi se på Lammet som seierherre.

Lammet har seiret: "Men en av de eldste sa til meg: 'Gråt ikke! For löven av Juda stamme, Davids rotskudd, han har seiret, enikhsen, og er den som kan åpne boken og de sju segl.'.", 5:5

Allerede før seglene åpnes, erklæres Lammet som seierherre. Verbet nikan, å seire, er brukt uten noen nærmere presisering om hva seieren består i. Seire/seier går igjen omtrent tyve ganger i Johannes Åpenbaring.

I første del av Johannes Åpenbaring står nikan, kun som en formaning og løfte til menighetene om at "den som seirer", tw nikwnti/ o nikwn, skal få del i diverse løfter, 2:7+ 11+ 17+ 26; 3:5+ 12+ 21. Deretter hører vi om Lammets seier i 5:5 og videre rytteren på den hvite hest, 6:2, som dro ut for å seire. I utropet i 7:10 tilhører frelsen, swthria, "Gud, han som sitter på tronen, og lammet." Det samme ord brukes i 12:10 om Gud og hans salvede, samt 19:1. I v 12:11 taler Johannes om brødrene som har seiret, og da bruker han enikhsan, likeså i 15.2 og i 17:14 der Lammet seirer sammen med sine, samt 21:7.

I 11:7 står nikhsei, seire, om dyret som skal seire over de to vitner, samt i 13:7 over Guds menighet. Det vi ser, er at swthria, frelsen/befrielsen, brukes om Gud, mens nikan brukes om mennesker. Disse to begrepene betegner noe endelig. Hvorfor Bibelselskapet har oversatt swthria med ”seieren” i 12:10 har jeg ikke fått klarhet i.

Johannes blir kun fortalt at Lammet har seiret, enikhsen, og denne seieren er at Lammet har blitt slaktet, 5:9. Johannes nevner bare Jesu død, ikke hans oppstandelse.

At Lammet har blitt slaktet går igjen flere ganger, 5:6+9+12; 13:8. At Lammet så ut som det var slaktet, viser til Jesu død og i hans død ligger seieren over Satan. I 12:11 ser vi at menighetens seier over djevelen har skjedd "på grunn av Lammets blod", dia to aima tou arniou. dia er et mangetydig ord, men uansett er seieren knyttet til Jesu død, men den posisjon Lammet har fått viser også til hans oppstandelse.

Men her er vi i en himmelsk scene der Lammet ikke bare "ser ut som det er slaktet". Det har også syv horn og syv øyne. Et godt råd til lesere av dette må være å ikke prøve å se bildet for seg, for det er ikke Johannes hensikt å lage manuskript for en tegneserie. For menighetene den gang var betydningen klar. Horn var fra GT et tradisjonelt bilde på militær eller politisk makt[13]. Det ble blåst i horn (bukkehorn) under strid, men horn knyttes særlig til offer. Alterets horn ble bestrøket med offerblodet. Begge disse betydninger kan høre med til Lammets horn. Antallet syv forteller om den fullkomne makt, evt også det fullkomne offer. Likeså hans syv øyne, som viser til hans fulle oversikt over det som skjer på jorden, noe som blir enda klarere ved at øynene er Guds syv ånder, dvs hele Guds åndeverden som er sendt ut over jorden.

Rullen[14] kan ikke åpnes før det syvende segl er brutt og det er Lammet som setter hendelsesforløpet i gang.

Vi får tro at Satan allerede er styrtet ned på jorden. Hans nedkastelse fra himmelen til jorden er omtalt senere, i 12:9, men vi kan ikke lese Johannes Åpenbaring lineært. Det er ikke en fortelling fra A til Å, enn si fra A til W. Vi er vant til en disposisjon i fortellinger, hvor det skjer en lineær utvikling og hvor vi kan følge hendelsesforløpet mer eller mindre kronologisk fra side til side, og dersom forfatteren tar et tilbakeblikk setter han oss på sporet. I Johannes Åpenbaring finner vi ikke så mange hjelpemidler mht. dette. Det er som om Johannes ved slutten av de enkelte visjonene sier: "La oss ta det hele på ny fra en annen vinkel!" Så rekapituleres hendelsesforløpet, som f. eks i kap 12, hvor vi får høre noe som kan tolkes som Jesu fødselshistorie inneklemt mellom de 7. segl og Dyrene i kap. 13. Vi kan derfor ikke se en lineær utvikling av hendelsesforløpet gjennom boken, men alt ender likevel opp med seier. Det er ikke Kristi seier som står i fare, det er menighetenes! "Den som seirer---" er et fast uttrykk og går igjen 8 ganger (uten at vi trenger å tenke gematri her). Lammet seiret ved sin død og oppstandelse, og slik skal også dets tilbedere seire: Ved å dø! "De har seiret over ham (anklageren) i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet om; de hadde ikke sitt liv så kjært at de ikke ville gå i döden.", 12:11. Kristi etterfølgere skal følge ham i døden fremfor å tilbe Dyret.

Sverdet er ikke i Kristi hånd, men det går ut fra hans munn, 1:16; 2:16; 19:15+21. Den motstand menigheten skulle vise, er det vi i dag kaller "sivil ulydighet", dvs. ulydighet mot kravet eller tillokkelsen til tilbedelsen av Dyret. Da skjønner vi bedre hva han stiller menighetene i utsikt: "Den som skal i fangenskap, han må gå i fangenskap! Den som skal drepes med sverdet, han må dø for sverd! Her gjelder det at de hellige holder ut og har tro[15].", 13:10. For om Lammet har seiret, er ikke seieren i havn for menighetene. Satan har kommet ned på jorden og seieren over ham skal ikke bestå i noe voldelig opprør mot ham (les: keiseren), tvert imot: "Det (dyret) fikk også lov til å före krig mot de hellige og vinne over dem, og det fikk makt over hver stamme og hvert folk, hvert tungemål og hver nasjon.",13:7. Men om Dyret overvinner, skal det likevel beseires: "De skal føre krig mot Lammet; men Lammet er herrenes herre og kongenes konge og skal derfor seire over dem, sammen med sine, de kalte og utvalgte og trofaste.",17:14.

DYRET.

Tilbedelsen av Dyret går som en rød tråd gjennom Johannes Åpenbaring fra kapittel 13 og utover: Kap. 13:8,12; 14:9,11; 20:4.

Dyret er et kjent uttrykk både i den øvrige apokalyptiske litteratur og også kjent fra profeten Daniel og det er hevet over tvil at Dan 7 har spilt en vesentlig rolle i Johannes' utlegning av Dyret.

Hos Daniel er dyrene fire konger, det fjerde dyret har ti horn, et nytt horn skjøt opp og fikk tre av de andre til å falle av. Hornet hadde øyne og en munn som talte store ord: "Jeg så at dette hornet førte krig mot de hellige og vant over dem.", Dan 7:21. Utlegningen Daniel får høre, er at det fjerde dyret er et fjerde rike og hornene er ti konger i dette riket. Så kommer enda en konge som slår ned tre konger.

Hos Daniel fant Johannes hendelser som direkte kunne overføres på hans samtid: kap 3 med tilbedelsen av Nebukadnesars bilde og Sjadrak, Mesjak og Abed-Negos nektelse, likeså kap 6, hvor Daniel nektet å bøye seg for Dareios' dekret om å ikke be til noen annen enn ham.[16] Bildet til venstre viser en sarkofag fra tidlig i det 4. årh, hvor Nebukadnesar er byttet ut med den romerske keiser.

Keiser Domitian hadde utropt seg selv til "herre og gud" og de lokale myndigheter i Lilleasia kappedes i panegyrikken overfor keiseren.[17] Man hadde også før Domitian æret avdøde keisere som "divus", tidligere keisere hadde på mynter erklært seg som sønner av deres guddommelige (avdøde) far, men å få ære keiseren som gud i levende live, må ha vært et incitament for de lokale myndigheter til større iver i keiserdyrkelsen, og som følge av dette vanskeligere kår for de kristne. I denne situasjonen må Daniel kap 7 ha passet midt i blinken for Johannes i sin beskrivelse av det romerske imperium, keiseren, hele det keiserlige presteskap og alt dets vesen.

Men Johannes henter kun bilder/ser syner fra profetene og anvender dem til sitt formål.

Hos Johannes møter vi to dyr. I 11:7 stiger et dyr opp fra avgrunnen

(to qhrion -- ek thV abussou) som fører krig mot de to vitner, skal seire over dem og drepe dem.

Så kommer det to dyr i kap 13, ett fra havet, ek thV qalasshV qhrion, "et dyr fra havet", sannsynligvis det samme som i kapittel 11, og ett opp av jorden, qhrion -- ek thV ghV. Dyret går igjen i samtlige kapitler fra kap 13, unntatt kap 18, Babylons fall, skjønt Babylon rir på dyret.

Kap 13 er et sentralt kapittel for forståelsen av hva Johannes mener med Dyret. Men hvordan kan menighetene ha forstått dette? For det er ikke Daniels profeti Johannes kommer med, det er en samtidig virkelighetsbeskrivelse fortalt til menighetene i Asia under Roms styre. Det skulle ikke mye fantasi til for å begynne å trekke slutninger for menigheten under opplesningen. Vi er jo nu i Domitians dager, men som vi skal se, passer enkelte trekk på keiser Nero. Nero var i jødisk og kristen tradisjon selve sinnbildet på den onde keiser. For de kristne var han den første store forfølger av de hellige. Også hos Plinius d.y. var Nero kalt et dyr, qhrion[18]. Nero satte igang forfølgelse av kristne, tilhengere av "en ny og ond overtro." (superstitionis novae ac maleficae).[19] Dette er såvidt vi vet den eneste store forfølgelse av kristne organisert fra Rom i de første to århundrer. Forfølgelsen tok til etter den store brannen i Rom, og Nero skal ha lagt skylden på de kristne og brukt dem som levende fakler, men vi vet ikke mer enn at forfølgelsen var begrenset til Rom. Det er grunn til å tro at forfølgelsen, mest sannsynlig lokalt styrt, føltes mer presserende i Lilleasia under Domitian.

Domitian fremstår som en Nero redivivus, en gjenfødt Nero.

Det første dyret i kap 13:1, steg opp av havet. Vi må ikke glemme at dragen i verset før hadde stilt seg på stranden ved havet. Det er usikkert om dette verset om dragen som stiller seg ved stranden hører med til det foregående avsnitt eller det følgende. Siden dragen hører med i begge avsnitt og at dyret i det etterfølgende stiger opp av havet som dragen står ved, er det vel mest sannsynlig at 12:18 knytter det foregående og det følgende sammen. Dyret fra havet er dragens allierte og siden Johannes her tar med to dyr, 13:1 og 13:11, er det to sider ved det romerske imperium det er tale om, dyret fra havet og dyret fra jorden.

Dyret fra havet har ganske sikkert sin mytologiske bakgrunn i Leviatan, en monsterskikkelse (visstnok av hunnkjønn), også kalt Rahab, som Israel overtok fra kananittisk mytologi[20] og som er nevnt flere ganger i GT. Den historiske betydning i år 95/6 i Lilleasia, har hos mange eksegeter vært forstått som den romerske guvernør/prokonsul som hvert år steg i land i Efesus etter båtreise fra Italia. Uansett hvordan det blir forstått, er det representanten for det keiserlige Rom som kommer "fra havet". Dyret hadde ti horn og syv hoder, og på de ti hornene ti diadhmata, diademer/kroner, 13:1. Dette er bilder på kongelig makt. Ved

konkurransene var Domitian kledd i gresk drakt og på hodet en gullkrone med bilder av Jupiter, Juno og Minerva.

Jupiterprestene og de flaviske prester bar også liknende kroner, men i tillegg med et bilde av Domitian.[21] På mynter kan vi se slike kroner med små byster på, hoder! På bildet[22] under ser vi en keiserlig prestekrone med syv keiserbyster. Vi ser også et alter og en krans. Flere hoder var derfor intet ukjent fenomen for menighetene.

Ett av hodene så ut som det var dødelig slaktet/såret, wV esfagmenhn eiV qanaton, 13:3. Her brukes samme uttrykk som i 17:11 og henspiller tydelig på Nero som inkarnasjonen av keiserriket.

Det andre dyret, 13:11ff, steg opp av jorden, qhrion - ek thV ghV. Den mytologiske bakgrunn for dyret som stiger opp av jorden, er Behemot. Iflg. jødisk tradisjon var dette Behemot skilt fra Leviatan på skapelsens femte dag og ble henvist til jorden.[23] Siden det andre dyret fremmer dyrkelsen av det første (keiseren), er det naturlig å tenke seg den historiske betydning som det keiserlige presteskap. Iflg Price[24] var det på denne tiden i Lilleasia tett med keiserlige altere, templer, prester og kultsteder, se kartbilag.

På disse kartene ser vi at de keiserlige kultsteder lå svært tett, særlig i den vestlige del av Lilleasia. Vi kan ved selvsyn ane noe av den prakt og storhet romerne hadde bygd opp ved å se de delvis restaurerte ruinene i Efesus.

Dette bildet fra det store teater i Efesus, viser ikke bare et teater, men også et kultsted. Selv idrettslekene var en del av keiserkulten.

Dyret, dvs keiseren, har satt seg på den plass som bare tilkommer Gud og Lammet. Han krever tilbedelse. Tilbedelsen av dyret går igjen så ofte i Johannes Åpenbaring, at det blir ett av hovedtemaene i advarselen overfor menighetene. Det første dyret tilstreber verdensherredømme, 13:7, og for menighetene må det ha sett slik ut, mens Johannes gang på gang understreker at det er Gud og Lammet som har makten, jfr bl.a 15:3bff.

Bilde og motbilde.

Kap 13 er så innholdsrikt at vi her skal ta ut noen få vers for å vise at Johannes setter opp Lammet som motbilde til dyret:

13:1, Dyret hadde ti horn og syv hoder etc. Lammet er i 5:6b utstyrt med syv horn. Med den symbolikk som ligger i tallene, er syv horn flere enn ti! Likevel er horn fellestrekk både for det første dyret og Lammet. Men når det andre dyret fra jorden viser seg i 13:11, blir motsetningen til lammet helt klar: "Det hadde to horn som et lam" Her bruker Johannes arnion slik som for Jesus. Røsten var dog som en drages. Se 13:11.

13:2, dyret fikk dragens trone, ton qronon, og stor makt, exousian megalhn. Dragen er Satan, og Satans trone er tidligere nevnt i 2:13. Dyret har en trone, så også Lammet som nevnt tidligere. Lammet har en himmelsk trone, 5:13, mens dyrets trone er på jorden.

13:3, "Et av dyrets hoder så ut som om det hadde fått banesår, men det dødelige såret ble leget, og all verden undret seg over dyret og fulgte det." Dette henspiller på Neros død, da han ettersom Suetonius[25] forteller, tok livet av seg selv med en dolk gjennom munnen. Neros endelikt var godt kjent i samtidens verden, og sverdet som gikk ut av Jesu munn, 1:16; 2:16; 19:15+21, kan sees som et motbilde til sverdet/dolken som gikk inn i Neros munn.

Det er uvisst om wV esfagmenhn eiV qanaton, "-som om/likesom det var såret/dødt", (lit. "slaktet til døden"), tyder på at dyret virkelig var dødt eller bare såret.

wV har en betydning som ikke bare går på en sammenlikning, ”som om”, dvs at noe likner, men ikke er det i virkeligheten. wV inneholder også betydningen ”slik/akkurat slik”, dvs at både dyret og Lammet virkelig var slaktet.

esfagmenhn kommer fra sfazein, å slakte. Med wV foran blir meningen "som det var slaktet/drept".

Lammet "så ut som det var slaktet", wV esfagmenon, 5:6 samt i 13:8 der wV er utelatt og det går klart frem at lammet virkelig var slaktet. I 13:3 og 5:6 bruker Johannes samme konstruksjon både for Lammet og dyret. wV er tatt med i 5:6 for å forklare at Lammet var høyst oppegående, ja en seierherre, selv om det hadde vært slaktet. Når Johannes bruker den samme konstruksjonen både om Lammet og dyret får vi tro at han også vil fortelle at dyret hadde vært dødt, jfr. "dyret som - ikke er - " dvs. er dødt, 17:8.

13:4, "Folk tilbad, prosekunhsan, draken fordi den hadde gitt dyret makt, og de tilbad, prosekunhsan, dyret og sa: 'Hvem er som dyret, og hvem kan kjempe mot det?'." Parallell til Mose lovsang, 2 Mos 15:11, "Hvem er som du blant gudene, Herre? Hvem er som du, så herlig og hellig, skremmende i storverk, underfull i gjerning?" Både hos Johannes og i LXX brukes formelen tiV omoioV--. Johannes henviser også til Mose lovsang i 15:3.

I tilbedelsen av lammet og han som sitter på tronen, blir nettopp prosekunhsan brukt, 5:14. I 7:11 er muligens også lammet objekt for tilbedelsen.

Åp 13:11, "Da så jeg et annet dyr; det steg opp av jorden. Det hadde to horn som et lam, men talte som en drake." Her sammenlignes Dyret for første gang med et lam arnion. Vi hører en gjenklang fra Johannes ev. Joh 10:4-5, "Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner hans stemme. Men en fremmed følger de ikke; de flykter for ham, fordi de ikke kjenner stemmen til den fremmede." Det annet dyr utgir seg for Kristus (antikrist), men hans røst røper ham, at han har sitt oppdrag fra Satan, den store drake.

Åp 13:16 "Det sørger for at alle - små og store, rike og fattige, frie menn og treller - får et merke på sin høyre hånd eller på pannen." Dette merke skulle gi rett til å kjøpe og selge. Selv om vi skal være ytterst varsomme med å lese noe inn i samtiden med Johannes Åpenbaring som eneste kilde, kan dette være lokale forordninger med et merke på hånd eller panne som tegn på at man har gjort sin samfunnsplikt og ofret røkelse for keiserens bilde og dermed kan kjøpe og selge fritt. I prinsippet det samme som når våre ungdommer får stempel på hånden ved betaling av "cover charge" på diskotek; da kan de gå ut og inn i løpet av kvelden og vise kvittering på hånden.

"Rør ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt et segl på pannen til vår Guds tjenere.", 7:3. De hellige har Guds segl, sfragida, på pannen, som motbilde til Dyrets merke, caragma. Menigheten står på valget mellom å anta Guds/Lammets merke eller dyrets merke. sfragiV brukes ellers i NT tre ganger; Rom 4:11, tegn på rettferdighet av tro; 1Kor 9:2, tegn/segl på Pauli apostelembete og 2Tim 2:19, et segl på Guds faste grunnvoll. I beskrivelsen av rullen med de syv segl, 5:1, er sfragiV brukt. Ordet er innarbeidet i den kristelige terminologi, mens caragma ellers i NT kun brukes i Paulus tale på Areopagos, Acta 17:29, om inngraverte gudebilder. caragma ble på den annen side brukt om keiserens stempel.[26] Det ligger sikkert til grunn for Johannes intensjon med Dyrets merke.

13:17, ingen kan kjøpe eller selge uten dyrets merke. I 3:18 sier Jesus til menigheten:

"Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, lutret i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å ha på öynene dine, så du kan se." Både dyret og Lammet har noe for salg.

13:18 "Her trengs det visdom. Den som har forstand, han får regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall, og tallet for det er 666."

Hva slags navn 666 står for angår ikke så mye vår oppgave. Kort kan det nevnes at NERWN KAIS/CAR transkribert til hebraiske konsonanter, med hebraiske tallverdier gir en samlet sum på 666. Bauckham viser i "Climax of Prophecy"[27] at en slik metode, som kan virke noe søkt, likevel var i bruk, bl a. i 3Baruch. Det er en mulighet for at menigheten kunne se dette i motsetning til Jesu tall som på gresk gir 888. Det var vanlig blant folk å regne navn om til tall. En graffitti funnet i Pompeii lyder: ”Jeg elsker den pike hvis tall er 545.[28]

II.

BABYLON- DEN STORE SKJØGE, HIMMELDRONNINGEN OG BRUDEN.

Adela Yarbro Collins deler Johannes inn i to store visjonssykluser, 1:9 - 11:19 og 12:1 - 22:5, og hver av disse består av tre serier, som hver igjen er delt i syv deler, noen nummererte og noen unummererte.[29]

Det er i denne andre store visjonssyklus Johannes innfører feminine betegnelser som kvinne, kap 12, skjøge, kap 17; 19:2, brud, 19:7, Babylon som kvinneskikkelse, 14:8; 16:19; 17:5; 18:2ff., og de 144000 "likesom jomfruer",14:4.

Kvinnen Jesabel, 2:20, var en reell kvinne i Tyatira, selv om navnet Jesabel nok er et pseudonym og bringer bilder fra GT frem i minnet.

Vi skal her først konsentrere oss om de to hovedkvinneskikkelsene: Kvinnen som føder i kap 12 og kvinnen på det skarlagensrøde dyret i kap 17, hun som kalles Babylon, den store skjøge, deretter bruden, 19; 21 og 22.

Johannes tegner kvinneskikkelsene i tre sekvenser, først et bakgrunnsbilde med den fødende kvinne, dernest det synlige bilde, horen Babylon, så tegner han på ny et motbilde i bruden/det himmelske Jerusalem.

Vi vil prøve å vise at det bildet av verden Johannes og hans samtidige så, nemlig Roms makt, keisertilbedelse, økonomisk utbytting med overdådig luksus, alt basert på erobring, undertrykkelse og drap, i Johannes Åpenbaring ble kledd som en kvinne, Babylon den store skjøge. Som et motbilde mot Rom tegner han en himmelsk kvinneskikkelse, fremstilt som en fødende kvinne, en himmeldronning, og hennes barn, de som ikke tilber dyret og "som har seiret i kraft av Lammets blod", 12:11, og dernest en fortsettelse av motbildet i bruden, Lammets hustru, det nye Jerusalem.

KVINNEN PÅ DYRET/HOREN BABYLON, DEN STORE BY.

Så er Johannes i gang igjen med å tegne den virkelighet menighetene i Lilleasia ser daglig: Rom, en verden av utnytting, grådighet og luksus på bekostning av en lidende verden. Systemet er understøttet av en massiv militærmakt og sosiale strukturer som gjennomsyrer hele tilværelsen. Hva skulle en, relativt sett, liten flokk kristne ha å stille opp mot dette?

Svaret er "-men Lammet er herrenes herre og kongenes konge og skal derfor seire over dem, sammen med sine, de kalte og utvalgte og trofaste.", 17:14.

I den grad det er snakk om menneskelig medvirkning til Lammets seier, består den i å gå i fengsel eller dø: "Den som skal i fangenskap, han må gå i fangenskap! Den som skal drepes med sverdet, han må dö for sverd! Her gjelder det at de hellige holder ut og har tro.", 13:10.

Johannes ruller opp dommen over Rom igjen og igjen. Først delvis dom og løfte om dom over jorden med de seks første segl, kap. 6, en dom som forsterkes gjennom det syvende segl som inneholder de syv basuner, kap 8:2-11:19, så også med ytterligere intensivering i kap. 16 med de syv siste plager. Det er i tilknytning til disse syv siste plager Johannes portretterer Rom, den store skjøge, kap 17. Hun kaller seg selv dronning, 18:7, men avsløres som en forførerisk hore.

Rom kalles "den store skjøge",17:1, og "Babylon", 18:2 ,"den store by", 17:18.

Det var vanlig blant profetene å omtale en by eller et folk som kvinne og også som hore.[30] Dette var kjent stoff for menighetene i Lilleasia.

Selv om Jerusalem også omtales som hore hos profetene, er det sannsynlig at det er profetene Nahums og Jesaias omtale av hhv Ninive og Tyrus som danner bakgrunnen for bildet, siden Babylon/Rom er en hedensk by. Den profetiske betydning av Jerusalems/Israels horeri, er at de har vendt seg til andre guder eller nasjoner for å søke sikkerhet og ikke helt og fullt har stolt på Gud. Noe slikt ville neppe profetene eller Johannes anklage en hedensk by for. Hos Jesaja knyttes Tyrus` horeri til handelen, der handelsvarene kalles "horelønn". [31]

Handelen er også sentral i Johannes Åpenbaring, 3:17, 6:6, 13:17, 18:3+ 11ff. I 13:17 ser vi at handelen er knyttet til dyrets merke. Advarselen mot tilbedelsen av dyret går som en rød tråd gjennom Johannes Åpenbaring, og er oftest knyttet sammen med å ta dyrets merke: " -- alle som tok dyrets merke og tilbad bildet av det," 19:20 og likeså i 14:9+11, 15:20, 16:2, 20:4. Betydningen av handelen ser vi spesielt i 18:11ff, der handelsvarene[32] ramses detaljert opp. Det er luksusvarer alt sammen og viser at disse handelsvarene ikke var beregnet for folk flest, men sikkert et mål i livet for mange, den gang som i dag. Nettopp lysten til å berike seg ved å gå inn i keiserdyrkelsen for derved å skaffe seg bedre levekår ligger bak Johannes` advarsler og siden han så ofte gjentar advarselen mot å ta dyrets merke og tilbe bildet av det, viser at det må ha vært et utbredt fenomen for menighetene. I 1 Pet 2 står det at man skal underordne seg keiseren og i v 17 at man skal gi keiseren ære. Og dette var skrevet lenge etter Nero, sannsynligvis rundt år 80, altså nokså nær Johannes Åpenbaring i tid. Dette kunne gjerne oppfattes av menighetene som en tillatelse til å ofre den lille klype røkelse som skulle til foran keiserens alter/byste.

Det står ikke noe om dom over handelsmennene som har handlet med Rom, annet enn at de beklager seg over at de ikke har noen avsetning for varene sine, 18:11, men først og fremst ligger advarselen der for menighetene om ikke å ta del i "hennes gjerninger" ved å ta dyrets merke og tilbe bildet av det. Kritikken mot Roms økonomiske utbytting i kap 17 og 18 er selvfølgelig ikke rettet til Rom. Den er rettet til menighetene i Lilleasia.

Selv om Johannes bruker stor plass på handelen, er den ikke uttrykk for annet enn tilbedelsen av Dyret.

Vi møter horekvinnen i kap 17, men hennes undergang er varslet i 14:8: "Falt, falt er Babylon den store, hun som med sitt horeliv har skjenket vin til alle folkeslag, en vredens vin.", likeså i 16:19 der Babylon får sin dom.

Det er typisk for Johannes Åpenbaring at hendelser blir avsluttet, som i 14:8, hvor fallet blir utropt som et faktum, og fortelles så på ny i 16:19, der Gud gir Babylon sin vredes vin tilbake og byen blir kløvd i tre deler, likeledes på ny i 17:16, der hun, riktignok i futurisk form, blir spist og brent opp med ild. Så også i 18:20 der hennes fall blir utropt. Dette er en måte å fortelle historie på som vel ikke har paralleller i vår tid. I folkeeventyrene våre er det en klar kronologisk/lineær utvikling i repetisjonene, men i Johannes Åpenbaring blir repetisjonene som parafraser over det samme tema. Han bryter av handlingen og begynner på ny, gjerne med en intensivering.

En av de syv engler med de syv vredesskåler tar Johannes med seg ut i ødemarken, 17:3, for at han skal få se den store skjøgens dom, v1. Synet han får se, er en kvinne på et skarlagensrødt dyr, qhrion kokkinon, v3. Dyret hadde syv hoder og ti horn. Kvinnen er kledd i purpur og skarlagen, hun lyste av gull, edelstener og perler, v4. I hånden holder hun et gullbeger fylt av urenheter, v4. Hun har et navn med skjult mening på pannen: "Babylon den store, mor til skjøgene og all styggedom på jorden.", v5. Uttrykket "navn på pannen" får mange klokker til å ringe. Å anta dyrets merke på pannen eller hånden, er ett av de uttrykk som går som en rød tråd gjennom Johannes Åpenbaring. Kvinnen på dyret har ikke bare antatt dyrets merke, her står det hva merket på pannen betyr. Det ligger da implisitt at den som antar dyrets merke, gjør felles sak med kvinnen.

Iflg. J.E. Bruns var det vanlig skikk blant romerske prostituerte å ha sitt navn, evt. pseudonym, på pannen. Han mener at keiser Claudius hustru Valeria Messalina kan ha stått som modell for horkvinnen i kap 17, som en personifikasjon av Rom. Bruns viser til Juvenal og Tacitus som forteller at hun skal ha bedrevet adskillig kapprytteri ved å innlosjere seg i et bordell med navnet Lycisca på pannen.[33] Det fantes også mange templer for Dea Roma, gudinnen Roma, som keiserne ofte lot seg avbilde sammen med. På bildet til venstre ser vi keiser Vespasian på den ene siden av mynten, mens på reversen sitter Dea Roma på syv høyder. På bildet nedenfor, ser vi templet til Dea Roma og Augustus fra Mylasa. Det var vanlig for romerske keisere å la sin statue plasseres sammen med denne gudinnen.[34]

Bilde 022 Dea Roma tempel tv

Direkte oversatt "undret" Johannes seg med en "stor undring" da han så henne, 17:6. Den fortolkende engel spør så hvorfor Johannes undrer seg. Den sterke poengteringen av Johannes´ undring er et signal til menighetene om at hun er forlokkende og ikke umiddelbart vekker avsky, dvs nok en advarsel. Hun fremstilles som en jordisk dronning med sine smykker og klær, men avsløres som en forførerisk hore hvis skjebne skal bli åpenbar.

Engelen begynner med å forklare synet for Johannes. En slik fortolkning av engler er typisk for apokalypsene, men ikke så typisk for Johannes Åpenbaring. Forklaringen med dyret kvinnen sitter på er: "dyret du så, det var og er ikke mer; men det skal komme opp av avgrunnen og gå sin undergang i møte.", 17:8, og i slutten av samme vers: "- det som var og ikke er mer, men som skal komme igjen", -parestai. Konstruksjonen med noe "som var, er, og skal komme igjen" brukes om Gud med varierende ordplassering, 1:4 (Gud "som er og som var og som kommer"); 1:8 (Gud Herren, "som er og som var og som kommer"); 4:8 (Herren Gud den allmektige, "som var og som er og som kommer"), alle med ercomenoV, samt 11:17 (Herre Gud du allmektige, som "er og som var").

I 13:14 står det om "- dyret - det som var såret med sverd, men livnet til". Dette er det samme dyret som i kap 13:1, med ti horn og syv hoder, og beskrivelsen gjentas her i 17:8 med nesten samme konstruksjon som i beskrivelsen av Gud: o - hn kai ouk estin, kai mellei anabainein ek thV abussou; "som var, og som ikke er, og som skal komme opp igjen av avgrunnen". Likeså i slutten av samme vers: : to qhrion oti hn kai ouk estin kai parestai, "dyret som var og ikke er og som skal komme igjen. Selv om Johannes ikke bruker samme greske ord for gjenkomsten er likheten i konstruksjonen slående. Beskrivelsen av dyret som "ikke er" blir en parodi i forhold til beskrivelsen av Gud "som er".

Som tidligere nevnt under kapitlet "Dyrene og Lammet" henspiller beskrivelsen av dyret på den utbredte Nero-myten om at Nero etter sin påståtte død skulle ha flyktet til parterne i øst og skulle komme tilbake og legge Rom øde, noe som også står i 17:16, der dyret og kongene skal vende seg mot skjøgen.

Domitian, som var keiser i det vi regner som Johannes Åpenbarings utgivelsestid, var regnet som en Nero redivivus, en tilbakevendt Nero, og beskrives av Plinius d.y. som immanissima belua, "et meget fryktelig dyr", en Nero nr. 2.[35]

Engelen kommer så med en sinnrik beskrivelse av dyret, og man kan lett bli forvirret av alle disse hoder og horn. Det er en forvirrende beskrivelse i 17:9 ff. Dyret, som har syv hoder og ti horn, er selv ett av hodene! Dermed er dyret en av kongene. At de syv hoder også er syv høyder er det klareste bevis på at det er Rom det er tale om. Rom var fra Servius Tullius tid kjent som urbs septicollis.[36]

Dyret er ett av de syv hoder, dvs en av de syv kongene og samtidig den åttende og går sin undergang i møte, 17:11. V 11 kan tolkes som at Domitian er den åttende, en ny Nero, dyret som var etc.

Det finnes mange sinnrike forsøk på å ordne opp i konge/keiserrekken i v 10 og vi skal ikke her forsøke å foreslå noe, siden det ligger utenfor vår oppgave, men uansett er poenget klart: hele det keiserlige Rom skal gå til grunne. Caird ser så store vanskeligheter med å se de syv konger/keisere som en kronologisk rekke, at han konkluderer med at Johannes bruker tallet 7 som betegnelse på den fullstendige keiserrekke,[37] på samme måte som han skriver til 7 menigheter. Der fantes flere menigheter i Lilleasia, men tallet 7 viser her til hele Lilleasia, kanskje til hele verden.

Nero, som den store kristendomsforfølger, knyttes til kvinnen, ja hun sitter på ham, dyret, og hele den romerske keiserrekke. Dermed fremstår hun som selve det keiserlige Rom.

Kvinnen er "den store byen som har kongemakt over jordens konger", 17:18. Keiserdømmet er en vesentlig del av hennes maktgrunnlag. Hun sitter ved de store vann, 17:1, som er folk og nasjoner etc, 17:15.

Dragen i 12:3 har også syv hoder og ti horn og har overgitt sin kraft, etc til dyret. Dragen som er djevelen selv, 12:9, er dermed opprinnelsen til hele den romerske statsdannelse og det er djevelen selv som handler gjennom Rom. Intet mindre!

Når kvinnen kalles Babylon, forsterkes ytterligere anklagen mot henne. Det var bare to nasjoner som hadde gjort seg skyldige i ødeleggelsen av templet. Babylon og Rom var begge verdensimperier. Babylon som navn på Rom er derfor utelukkende brukt etter år 70, da templet ble ødelagt.[38] Dette underbygges også av 1. Pet. 5:13, der det skrives fra Rom, "menigheten i dette Babylon". 1.Peters brev dateres gjerne til ca år 80.[39] Babylon som navn på Rom finner vi i14:8; 16:19; 17:6; 18:2,10 og 21.

Bilde 024

Kapittel 18 skiller seg fra 17. Det er et nytt syn, der to engler roper ut dommen over Babylon. Den første roper ut hennes fall. Den andre oppfordrer Guds folk til å forlate henne, dvs ikke ta del i hennes gjerninger. Dommen over henne intensiveres i beskrivelsen, 18:6-8.[40] Så følger fra v 12 en detaljert beskrivelse av handelsvarene hun har nytt godt av og som er hennes horelønn[41], jfr 17:2, "Jordens konger har drevet hor med henne". Disse luksuriøse handelsvarene er ikke hovedårsaken til hennes dom. I 18: 23b-24 kommer den egentlige årsak: "For dine kjøpmenn var jordens fyrster, og med din trolldom ble folkene bedratt/forført. I denne by ble det funnet blod av profeter og hellige, ja, av alle dem som er blitt myrdet på jorden."

Her utvides bildet av Rom fra å være en forfølger av kristne (spesielt Neros forfølgelse) til å bli selve dragens, djevelens, representant som står bak alle mord i historien, jfr Joh 8:44, "Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen og står ikke i sannheten--." I 18:23b blir folkene førført[42],eplanhqhsan, av henne. I beskrivelsen av dragen, 12:9, som med en overveldende definisjonsmengde kalles "den gamle slange, Djevelen og Satan og som forfører, planwn, hele verden, ser vi at det samme verb brukes både for dragen og kvinnen. Oversatt til prosa betyr det at Roms forførelse av folkene er djevelens eget verk. I kvinnen/Rom ser Johannes djevelen selv.

Bilde 026 Roma faller

Det som stikker under forførelsen er handelsvirksomheten og adgangen til denne er tilbedelsen av keiseren, som i virkeligheten er tilbedelsen av djevelen selv.

Foruten en intensivering av dommen over henne i kap 18, føyes det bare ett nytt trekk til bildet av henne: hun kaller seg dronning, v7.

HIMMELDRONNINGEN.

Bilde 028

I kapittel 12 begynner det Adela Yarbro Collins kaller en kosmisk konflikt.[43] Og vi ser virkelig et himmelsk syn: "Et stort tegn viste seg på himmelen: En kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. 12 er et tall for Guds folk, (7:4-8; 14:1; 21:12+14).

Hun var med barn og skrek i barnsnød og fødselsveer." (12:2). Hun føder et barn (v5) som en gang skal styre folkene med jernstav. Dette er utvilsomt messias, Jesus, ilfg 2:27,28 og også Salme 2:7-9, men det er kvinnen som er hovedpersonen her og i den videre handlingen. Ut fra en såkalt bokstavelig forståelse av teksten, om en slik lesemåte overhodet kan tenkes i Johannes Åpenbaring, må kvinnen være Maria. Dette har i perioder av kirkehistorien vært god eksegese og er vel opphav til forstillingen om Maria som himmeldronningen. Men beskrivelsen av kvinnen kan umulig være Maria. For det første har ikke Maria vært tillagt slike himmelske egenskaper i den 1. århundre. For det andre blir "de som følger Guds bud og holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus" kalt for hennes ætt, 12:17.

Det er foreslått at Johannes bruker samtidige forestillinger om Isis eller Dea Roma, begge kjent som himmeldronninger, og gitt himmeldronningen et nytt innhold. A.Y. Collins skriver at historien har klare likheter med gamle tekster, der Isis blir forfulgt av Seth-Typhon, og Pytons forfølgelse av Leto.[44] Collins hevder at Johannes har tatt opp motiver og historier om gudinner for å skape et ærerikt bilde av det himmelske Israel: "Her story serves as a model for the audience of the book. Like her, they have a heavenly identity: they are God´s kingdom in the world, God´s priests (1:6)."[45]

M.E. Boring hevder at kvinnen er en syntese av Eva, alt levendes mor, Israel som unnslipper dragen/Farao på ørnens vinger (Exodus 19:4, se også Salme 74:12-15) og Sion, Guds folks "mor" (Jes 66:7-9)[46].

Mange forhold kan ha spilt inn for Johannes, men det er klart at han står i en gammeltestamentlig tradisjon og bildene derfra har nok vært hans hovedanliggende, men han er suveren i bruken av dem og er ikke bundet av den opprinnelige sammenheng eller den betydning bildene hadde i GT. Han bruker dem til sitt formål. På den annen side kjente han vel til de samtidige bilder av himmeldronninger og kunne med det gammeltestamentlige bildet skape et motbilde til de himmeldronninger hedningene hadde å skryte av.

For menighetene var det klart at seieren var vunnet ved Jesu død, oppstandelse og himmelfart, 12:5b, så det er ingen grunn for Johannes å rekapitulere Jesu historie. Han skriver ikke et evangelium om Jesu liv. Det er Guds folk, kvinnen, og Jesu etterfølgere som står i fokus, og ved å tegne menighetens opphav som en himmeldronning, gir han menighetene bevissthet om sitt himmelske opphav.

For menighetene må det ha vært klart at kvinnen var Israel, dvs menigheten selv, og at Jesus, Lammet, har stammet fra den.

Om Jesus er rykket opp til himmelen, står menighetene fremdeles i fare, men krigen foregår på to plan, en himmelsk krig og en jordisk krig. Kvinnen i kapittel 12 er en himmelsk skapning. Det er usikkert om vi skal plassere hennes fødselssted i himmelen eller på jorden. Johannes ser henne som et syn på himmelen, 12:1. Likevel skriker hun i fødselssmerter. Det virker derfor som om hun føder på jorden, også fordi barnet etter fødselen blir rykket opp til Guds trone, 12:5b. Dragen, som vi skal komme tilbake til, vil sluke barnet, 12:4b. Årsaken til den tilsynelatende forvirring , er at 12:7-12 er et innskudd i historien hvor Johannes rekapitulerer djevelens fall fra himmelen. I den norske bibel er kai oversatt med "da" som sidestiller den kommende handling i tid med det foregående. Ordet kan like gjerne sløyfes,

Mounce hevder at iflg astral tankegang, har alt som skjer på jorden, skjedd tidligere i himmelen, [47] og han siterer Rist som på denne bakgrunn hevder at det er den himmelske mor som føder den himmelske Messias, muligens før skapelsen.

Sceneskiftingen mellom himmel og jord hos Johannes, beskriver Jacob Jervell (i privat brev) på en utmerket måte: ”For det er vel ikke vanskeligere enn at verdensherren sitter i himmelen, og at alt det som skjer i himmelen både bestemmer og slår ut i de hendelser som skjer på jorden. Åpenbaringen kan ikke si himmel uten i neste sekvens å si jorden, imperiet, og alt som skjer på jorden går rett opp til himmelen. Åpenbaringen er kanskje nærmere et univers enn alle andre nytestamentlige skrifter.”

Djevelen kommer ned fra himmelen, jfr Luk 10:18 der Jesus sa: "Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn."

Vi snakker gjerne om "himmelen" ut fra vår innsikt om verdensrommet på den ene side og "Guds himmel" på den annen side. Johannes levde i en tid med forestilling om flere himler, selv om han ikke selv deler opp himlene slik andre apokalypser gjør, særlig Ascension of Isaiah. Kvinnen i 12:1 vises på himmelen, en tw ouranw. ouranoV kan bety både Guds himmel og som firmamentet over jorden, med himmellegemer, altså en underliggende himmel under Guds himmel som gjerne deles opp i syv, der Gud er i den syvende himmel, mens jorden er under den første. Paulus skriver i 2 Kor 12:2 om den tredje himmel.

ouranoV er brukt i entall omtrent femti ganger i Johannes Åpenbaring og bare en gang i flertall (12:12), kanskje som et lån fra Jesaja 44,23. For Johannes finnes det tilsynelatende kun en himmel. Det stemmer forøvrig med hans dualistiske syn på verden.

I 12:6 forteller Johannes summarisk om kvinnens flukt ut i ødemarken, (erhmon) før avsnittet om den himmelske krig. Men Johannes tar opp igjen dragens forfølgelse av kvinnen mer detaljert fra v13. Kvinnen fikk ørnens to vinger og ble fløyet ut i ødemarken, der hun skulle få mat og det hun trengte, v12.[48]

Hun blir der i èn tid, to tider og en halv tid, som tilsvarer de 1260[49] dager i v6 og tilsvarer tre og et halvt år, med all tilhørende betydning som halvparten av syv, det fullstendige tall.

I avsnittet om den himmelske krig kalles som tidligere nevnt dragen for den gamle slange, Djevelen og Satan. Fra 12:13 veksler Johannes om å kalle ham "dragen", vv13, 16 og 17 og "slangen", vv14 og 15. Han har ganske sikkert en mening med det, men det akter jeg ikke å finne ut av!

Slangen, hhv dragen, spydde vann etter kvinnen for å rive henne vekk i strømmen, 12:15. Jorden hjalp kvinnen og åpnet sin munn og svelget vannet, v 16. Vannet må forstås ut fra engelens fortolkning i 17:15 som folk og folkeslag. Det er Israels trengsler gjennom tidene som kulminerte med ødeleggelsen av templet i år 70, evt, sett fra et kristent synspunkt, med Jesu korsfestelse, 11:8. At jorden åpnet sin munn kan ganske enkelt være at naturen står på Guds side i motsetning til de som ødelegger jorden, 11:18, "Hedningfolkene ble harme, men nå er din vredesdag kommet, og tiden da de døde skal dømmes. Da skal du lønne dine tjenere, profetene, de hellige og dem som frykter ditt navn, små og store, og ødelegge dem som ødelegger jorden."

BILDE OG MOTBILDE.

Både 12:1-17 og 17:1-18:24 har innslag om krig.

I 12:7-12 beskrives en krig i himmelen mellom Mikael som sammen med sine engler fører krig mot dragen og hans engler. Dragen (den gamle slange, Djevelen og Satan) styrtes ned på jorden. I v 13 fortsetter krigen på jorden.

I 17:13ff fortelles om den jordiske krig.

Om vi nu ser på de to kvinnebilder, skal vi nedenfor se Babylon, den store skjøges egenskaper sammenholdt med himmeldronningens:

17:1, hun sitter ved/på de store vann, udatwn, (ie folkeslagene v 15).

12:15, slangen spyr vann,udwr, etter kvinnen.

17:3, hun sitter på et skarlagensrødt dyr, qhrion kokkinon, med 7 hoder og 10

horn.

12:3, en ildrød drage, drakwn megaV purroV, med 7 hoder og 10 horn,

forfølger kvinnen. Dragen har "ildfarge", mens dyret i kap 17 har en mer

jordisk farge, skarlagen. Her har vi en kontrast mellom det himmelske i kap

12,3 og det jordiske i 17:3. At dragen har en purroV-farge passer godt i

Johannes´ bilde, siden dragen/djevelen blir kastet i ildsjøen, thn limnhn tou

puroV, 20:10.

17:4, hun er en kvinne, gunh.

12:1 hun er en kvinne, gunh.

17:3, handlingen er lagt til ødemarken, erhmon.

12:6+14, kvinnen rømte/ble fløyet ut i ødemarken, erhmon.

17:4, hun er kledd, peribeblhmenh, i purpur og skarlagen og lyste av gull.

12:1, kvinnen er kledd, peribeblhmenh, i solen.

17:5, hun er mor til skjøgene og all styggedom.

12:5, kvinnen fødte en sønn som skal styre etc.

17:6, hun har forfulgt de hellige og Jesu vitner.

12:13, kvinnen blir forfulgt av dragen.

17:14, hennes undersåtter skal drive krig, polemhsousin, mot Lammet.

12:7: det brøt ut krig, polemoV, i himmelen.

18:7, hun sitter som dronning.

12:1, kvinnen har en krone/krans av stjerner på hodet, en himmeldronning.

18:7,8,10, hun får pine, basanismon.

12: kvinnen skrek i fødselsveer, basanizomenh tekein.

Her ser vi at parallellene er mange, både språklig og tematisk. Vi kan derfor tale om himmeldronningen som et motbilde til Babylon, den store skjøge. Johannes har tegnet himmeldronningen før skjøgen for at hans lesere/tilhørere først skal identifisere seg med himmeldronningen. Han skaper trygghet før utryggheten kommer med skjøgen.

Men det finnes et bilde til, bruden/kvinnen/Lammets hustru hvor vi også skal se en klar språklig parallell til historien om skjøgen.

KVINNEN SOM ER LAMMETS BRUD/BRUDEN.

I 19:7 fortelles om en kvinne, gunh, som inngår ekteskap med Lammet. Her bruker Johannes den samme betegnelse på kvinnen som i 12:1. Men i 21:2 brukes brud, numfhn, om det himmelske Jerusalem, og senere i 21:9, viser en av englene som hadde de syv skåler (den samme som i 17:1) Johannes "bruden, Lammets hustru", thn numfhn thn gunaika tou arniou.

Selv om Johannes Åpenbaring ikke er lagt opp kronologisk, kan vi se en utvikling fra kvinneskikkelsen i kap 12, hvor hun gradvis åpenbares; i 21:2 som "det nye Jerusalem, pyntet som en brud for sin brudgom"; i 21:9f som "bruden, Lammets hustru" som viser seg å være "den hellige by, Jerusalem", og resten av kapitlet går med til å beskrive byens herlighet. I 22:17 stilles ånden sammen med bruden, to pneuma kai h numfh.

Som tidligere nevnt ble byer ofte fremstilt som kvinner hos profetene. Et lignende fenomen finnes vi i Hermas´ Hyrden som er skrevet rundt år 150 eller kanskje litt tidligere. I visjon 1,i,4ff ble himmelen åpnet for Hermas og han får se kvinnen Rhoda som han tidligere ble solgt til og fattet kjærlighet til. Kvinnen viser seg å være kirken, Ekklhsia[50]; for øvrig i samme syn, ser han et stort dyr, qhrion megiston. Det er forøvrig mange likhetstrekk mellom Hermas´Hyrden og Johannes Åpenbaring. I 4Ezra 9:38, får Ezra i en visjon (den 4. visjon) se en sørgende kvinne som har rømt ut i ødemarken (ut fra byen) i sorg over sin døde sønn, og nekter å returnere til byen. 10:27: "And I looked, and behold, the woman was no longer visible to me, but there was an established city,-" I 10:29ff fortolker engelen (Uriel) synet. Kvinnen er en by, Sion, og sønnens død blir utlagt som Jerusalems ødeleggelse. 4Ezra dateres gjerne til slutten av det 1. århundre og dermed noenlunde samtidig med Johannes Åpenbaring. Ørkenen var et asyl for folk som var forfulgt og det er ikke sikkert Johannes Åpenbaring og 4Ezra har noen direkte forbindelse med hverandre. Men kvinnen hos Johannes i kap 12 går også over til å bli Jerusalem.

Kapittel 17,1- 19:10 handler om dommen over Babylon, og hva skjøgen angår, avsluttes hennes endelige dom i 19:3 der det himmelske kor roper ut at "røken fra henne stiger opp i all evighet".

Kapittel 21:9- 22:9 handler om det nye Jerusalem. Johannes skal få se bruden, Lammets hustru, 21:9, og det han får se er den hellige by, Jerusalem, som kom ned fra himmelen, fra Gud, v 10. Her ser vi nok en gang en av de mange brå overganger som vi finner i Johannes Åpenbaring. Johannes skal få se et fenomen og får se et annet bilde av fenomenet, slik han f.eks i 5:5f får høre om løven, men det han får se, er lammet.

Disse to avsnittene, om Babylons dom og bruden/det nye Jerusalem, har mange parallelle greske språkkonstruksjoner. Parallellene finnes i rammeverket rundt visjonene[51], her for enkelhets skyld oversatt:

A.

17:1 og 21:9, "En av de syv englene som hadde de syv skålene (21:9 føyer til: med de syv siste plager), kom bort til meg og talte til meg, idet han sa: "Kom jeg skal vise deg -""; 17:1 fortsetter: "- den store skjøges dom"; 21:9 fortsetter: "-bruden, Lammets hustru."

B.

17:3 og 21:10, "Og han førte meg i ånden-"; 17:3 forts.: "- ut i ødemarken, og jeg så en kvinne på et skarlagensrødt dyr."; 21:10 forts.: "- opp på et stort og høyt fjell. og han viste meg den hellige by Jerusalem."

Etter disse innledende ordene kommer selve visjonene. Mot slutten av hver av visjonene kommer igjen paralleller,(de sammenfallende greske ord er satt i kursiv):

19:9b, "Og han sier til meg: "Disse er Guds sanne ord"."

22:6, "Engelen sa til meg: "Disse ord er troverdige og sanne-"."

19:10, "Da kastet jeg meg ned for føttene hans og ville tilbe ham; men han sier til meg: "Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe.""

22:8b, "Da jeg hadde hørt og sett det, kastet jeg meg ned for føttene til den engelen som hadde vist meg dette, og ville tilbe ham. Men han sier til meg: "Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe.""

Her ser vi at visjonen om den store skjøge og visjonen om bruden, det himmelske Jerusalem, er satt inn i et slående likt rammeverk. Aune mener at den siste delen er skrevet som imitasjon til den første.[52]

Under A ovenfor ser vi at parallellene munner ut i forskjellige bilder, hhv den store skjøges dom i kap 17 og bruden, Lammets hustru i kap 21.

Likeså under B der Johannes blir ført i ånden av engelen, får han i kap 17 i ødemarken se kvinnen på det skarlagensrøde dyr, mens han i 21 blir ført opp på et høyt fjell og får se den hellige by Jerusalem.

Her viser Johannes oss "bildet", dvs den verden hans lesere/tilhørere ser rundt seg: Rom/Babylon/skjøgen/kvinnen og for å sette oss på sporet: i det samme rammeverk hennes "motbilde": Bruden/Lammets hustru/Jerusalem.

III.

JOHANNES ÅPENBARING KAP 4 – 5 OG DEN KEISERLIGE GUDSTJENESTE/TILBEDELSE.

Som vi har sett i det foregående, er tilbedelsen av keiseren (dyret) et stadig tilbakevendende tema i Åpenbaringen og resulterer iflg. Johannes i dom, død og fortapelse. Det er Gud som skal tilbes. Kap 4 og 5 beskriver en himmelsk tronsal hvor det skjer en tilbedelse av ”han som sitter på tronen, - og Lammet”, 5:13b. Vi skal her se om det finnes elementer i den himmelske gudstjeneste som kan sees som motbilder til den keiserlige kult. Skjønt det er vel knapt noe som kan kalles den keiserlige kult. Hver by og hver provins hadde sin egen tradisjon for tilbedelse av det ene eller det annet, så det har ganske sikkert vært forskjellige måter å hylle det romerske imperium/keiseren på. Men nedenfor snakker vi for enkelthets skyld om den keiserlige kult.

DEN HIMMELSKE GUDSTJENESTE, KAP. 4.

Oversikt over kap 4:

4:1, Johannes så en dør åpnet inn i himmelen.

4:2, Ånden kom over ham og han fikk se en trone (qronoV).

4:3, Han som satt på tronen beskrives som synet av edelstener med en regnbue som smaragd over tronen.

4:4, Rundt tronen var det tjuefire troner og på tronene satt tjuefire eldste (presbuterouV) kledd i hvite klær. Og på hodene hadde de kroner (stefanouV ) av gull.

4:5, Fra tronen gikk det ut lyn, drønn og tordenbrak, og foran tronen syv brennende lamper som er Guds syv ånder.

4:6, Foran tronen var det et glasshav likt krystall. Midt for (?) tronen og rundt tronen var det fire levende vesener fulle av øyne både foran og bak.

4:7, Det første lignet en løve, det andre lignet en okse/kalv, det tredje hadde ansikt likt et menneske, og det fjerde likt en flyvende ørn.

4:8, Beskrivelse av vesenene; hver med seks vinger og øyne rundt om og under (inni) vingene. De lovpriser dag og natt: Hellig, hellig, hellig, Herre Gud den allmektige, han som var og er og som kommer.

4:9-10, Under lovsangen faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen og tilber. De kaster kronene sine foran tronen og sier:

4:11, Verdig ( axioV ) er du, vår Herre og Gud, til å motta all pris og ære og makt. For du har skapt alle ting, du ville det, og de ble til, skapt av deg.

Kap 5 har vi tidligere omtalt i kapitlet om Lammet. Det er verd å merke seg at når det i 5:2 spørres ”Hvem er verdig” (tiV axioV) og det så svares at Lammet, Kristus, er verdig, blir dette som en fortsettelse av 4:11, der Gud utropes som den verdige, slik at Lammet sidestilles med Gud i verdighet. Dette ser vi også i den gjennomgående tilbedelsen av ”Gud og Lammet”.

I denne scenen av den himmelske tronsal blir så Lammet plassert, 5:6, ”Og jeg så: mellom tronen og de fire levende vesener og (mellom) de eldste sto et lam som så ut som/var slaktet.” Plasseringen av Lammet er ikke enkel ut fra den greske teksten. en mesw, i midten/mellom kan forstås som at Lammet enten er på tronen eller mellom tronen og livsvesenene. Det siste er mest sannsynlig siden samme konstruksjon er brukt i 4:6 om livsvesenenes plassering i forhold til tronen. Dessuten kommer Lammet i 5:7 bort til tronen.

Det kan virke som om hele kap 4 er skildret for å skape en bakgrunn for Lammets ankomst. Mens alle sitter rundt tronen i kap 4, med unntak av de fire vesener som formodentlig flyr, står Lammet. Ellers i GT står alle for Guds trone eller kneler/ ligger i proskynese.

Hovedbegrepet i kap 4 er tronen. Alt refererer seg til den. Han som sitter på tronen er beskrevet i så langt fra antropomorfe vendinger som mulig: som jaspis og karneol, omkranset av en regnbue. Vi skjønner at det er Gud selv, og når Johannes i fortsettelsen bruker ordet trone, ligger det implisitt at tronen referer til Gud. Likevel er det påfallende at ordet trone blir brukt hele elleve ganger, derav ni ganger alene uten referanse til ”han som sitter”.

I kap 5 og videre blir Lammet et hovedbegrep.

Selv om kap 4 skulle være en bakgrunn for Lammets ankomst, er det en spesiell fremstilling av den himmelske tronsal.

Bakgrunnen for denne himmelske tilbedelse har vært forstått forskjellig. Det er klart at Johannes bruker syner/bilder fra Esekiel 1, der de fire vesener fremstilles noe forskjellig fra i Åpenbaringen og han som satt på tronen var ”som et menneske å se til”, dog med overjordiske atributter, bl.a. med regnbuen omkring. Beskrivelsen av han som satt på tronen i Esekiel 1:26ff passer bedre til beskrivelsen av menneskesønnen i Åpb. 1:13ff, for øvrig også Daniel 7. Tronvisjonen i Jesaia 6 kan også ha spilt med. Det nye i kap 4 er de tjuefire eldste på tjuefire troner, 4:4, og at disse kaster sine gullkroner for tronen, 4:10. Disse tjuefire har ofte vært tolket som Israels tolv stammer sammen med de tolv apostler. Både stammene og apostlene er nevnt i Åpenbaringen, hhv 7:4, 14:1, og 21:14.

Scenen fra den himmelske tronsal dukker opp igjen med jevne mellomrom i Åpenbaringen. I kap 6 er det de levende vesener som roper ut rytterne på hestene; i kap 7 sto den store hvite flokk foran ”tronen og Lammet”. De eldste er også med, dessuten utvides bildet til å omfatte engler i en krets om tronen, v11; i det foregående, kap 6 og 7, har seglene blitt brutt under denne himmelske tilbedelsen. I kap 8 til 11 med de syv basuner, styres det hele også fra den samme himmelske scene som i kap 4. I kap 8 utvides bildet til også å omfatte et alter med røkelse og de helliges bønner. Mot slutten av kap 11 får vi en ny lovprisning av Gud. I kap 15 hører vi igjen om glasshavet, men nå står de som har seiret på dette og en ny lovsang følger. Likeså er den himmelske scene i kap 4 utgangspunktet for de syv siste plager i kap 16, ved de syv engler. Den store skjøge introduseres av en av englene i kap 17, likeså i kap 18. Så kommer den store scene i kap 19 med det store kor i himmelen med tilbedelse og lovsang. Igjen er vi for tronen i kap 20, men også flere troner. Likeså i kap 21 der det tales fra Guds trone.

Som vi ser, er den himmelske gudstjeneste en kontinuerlig prosess gjennom hele Åpenbaringen. Gud legger sine planer og utøver sin makt fra sin trone med Lammet ved sin side. Satan legger sine planer fra sin trone med dyret, keiseren/imperiet, som medsammensvoren.

Noen har tolket den himmelske gudstjeneste som en avspeiling av den kristne gudstjenesten på jord. Her blir nok avstanden for stor i billedbruken. Som tidligere sagt har tilbedelsesscenene hos Esekiel og Jesaia spilt inn i utformingen, men som vi har sett i de to foregående kapitlene, er mange av de fenomener Johannes tegner, omskrivninger av Lilleasias hverdag hvor keiserkulten sto sentralt, der han benytter gammeltestamentlige begreper i en ny sammenheng. Og som vi ser av kartbilagene, var keiserkulten så utbredt at det ville være naturlig for Johannes, i det minste, å ha med elementer fra keisergudstjenesten i den himmelske gudstjeneste som et motbilde til keisergudstjenesten.

KEISERKULTEN.

Vi kjenner ikke keisergudstjenestenes liturgier, kun bruddstykker[53].

Mest finner vi i ikke-litterært materiale som arkeologiske funn, mynter og inskripsjoner. Kildene er spredt i tid og sted.[54]

Som tidligere nevnt lot Domitian seg hylle som gud mens han levde. Alle de kultsteder og templer for keiseren som fantes i Lilleasia, trengte ikke nødvendigvis ha keiseren tilstede for å hylle ham. En statue (dyrets bilde) gjorde nytten. Tilbedelsen skjedde i templer, i tillegg viet til andre guder, i teateret, i prosesjoner etc. Mens vi skiller, eller i det minste prøver å skille, mellom kirke og stat, var religionen og statsstyrelsen i romerriket nøye sammenvevd. Keiseren selv fremsto ofte som prest, uten at vi på noen måte skal trekke paralleller til tidligere statsminister Bondevik. Religionen grep inn i hverdagslivet på en annen og mer grunnleggende måte enn hos oss. Menighetene i Lilleasia må ha kjent til keisergudstjenestens liturgier. Disse foregikk ofte på offentlige plasser under prosesjonene, for ikke å snakke om ved keiserlige besøk i provinsen, noe som ofte skjedde. Hvilken prakt og seremoniell et slikt besøk har vært omkranset av, kan vi bare forestille oss når vi ser med hvilken flid de bygget templer. Når keiseren var på reise, dro også hele det keiserlige hoff med. Den alminnelige mann fikk vel neppe komme i nærheten av en slik forsamling, skjønt ved ankomsten kunne vel noen få et glimt av seremoniellet. Bedre kunnskap kunne folk få gjennom taler og hyllinger av det guddommelige romerske monarki, ofte fremført på offentlige steder[55]. Man hyllet keiseren med lovprisninger som iflg Johannes kun tilkom Gud. Hyllingen av det romerske imperium/keiseren var sterkt influert av den hellenistiske tradisjon, hvor man langt tidligere enn i Roms tid hyllet sine styrere som guder. Det ble så ille at i år 19 e. Kr. måtte Augustus´ apopterte sønn komme med følgende erklæring til egypterne[56]: ”Yor goodwill, which you display on all occasions when you see me, I welcome, but your acclamations (ekphoneseis) which for me are invidious and such as are addressed to the gods (isotheous), I altogether deprecate.”

Når vi kommer til Nero, er det fortalt at Nero hadde fem tusen ryttere som ble kalt ”Augustiani” som fulgte ham over alt til underbygging av hans guddommelighet: ”Day and night they kept up a thunder of applause, and applied to the emperor`s person the voice and epithets of deities (Tacitus Annals 14,15” [57]. Man kan undre seg om Åpb 4:8, hvor de levende vesener lovpriser Gud ”natt og dag” er en gjenklang av dette.

Tiberius og Claudius motsatte seg sterkt enhver guddommeliggjøring. Keisere bevarte livet bedre i Rom på den måten.

I den hellenistiske verden sto man fortsatt fast i tradisjonen å hylle sine ledere som guddommelige. Det gjenstår å se om kilder fra denne hyllingen av for eksempel keiser Domitian, kan finnes ved arkeologiske utgravinger. Inntil bevis forligger, ligger det nær å tro at den keiser som i levende live utropte seg selv som gud, mottok slik hyllest; kanskje ikke så meget i Rom som i den hellenistiske verden hvor man allerede hadde tradisjon for dette. Keiserne hadde tradisjon for å være litt mer forsiktige med hensyn til slikt i Rom enn i provinsene. Romerne visste tilstrekkelig til å gjennomskue spillet. Dessuten var det ikke nødvendig for keiserne i større politisk sammenheng å styrke sin stilling i selve Rom. Det var et verdensrike som var truet av fiender fra ytterkantene, og hva vårt område angår: fra parterne øst for Lilleasia.

Siden grekerne hadde tradisjon for å hylle sine ledere som guder, måtte det ha vært en velkommen anledning for Domitian til å styrke lojaliteten i det østlige middelhav; særlig siden han hadde frimodighet til dette endog i Rom.

Senere keisere, som Trajan, var mer forsiktige her[58], selv om han under sterk tvil, lot Plinius d.y. sette opp sin statue i et tempel, nærmest som en tjeneste til Plinius[59].

Aune referer noen hyllingsrop til en av de tidligere keisere fra Gesta senatus urbis romae hvor både hyllingsrop og antallet ganger det gjentas er med:[60]

”Augustuses[61] of Augustuses, the greatest of Augustuses!” 8x.

“God gave You to us! God save You for us!” 27x.

“As Roman Emperors, pious and felicitious, may You rule for many years!” 22x

”For the good of the human race, for the good of the Senate, for the good of the State, for the good of all!” 24x

“Our hope is in You, You are our Salvation!” 26x

“May it please our Augustuses to live forever!”

Vi ser at det var ikke småtterier til repetisjoner. Disse hyllingsropene var ikke bare forbeholdt keisere. Guvernører ble også hilst slik ved ankomsten til sitt embete.

Selv om hyllingsropene i Åpenbaringen ikke har direkte paralleller til det vi kjenner av hyllingsrop til keiserlige representanter, vet vi likevel at det romerske imperium pretenderte å ha makt over hele verden, i det minste den siviliserte verden, dvs. bydannelsene fra civis: by. Derfor vil Johannes slå fast at det er ikke Roms imperium som hersker over jorden:

Åp 4:11,

Verdig er du, vår Herre og Gud,

til å motta all pris og ære og makt.

For du har skapt alle ting,

du ville det, og de ble til, skapt av deg.

Om det for menighetene i Lilleasia ser ut som om det er Rom som har all makt, er det likevel Gud som har all makt, for det er Gud som er opphavet til alle ting.

TRONEN.

I Pergamon (dagens Bergama) hadde Satan sin trone, 2:12. Satan er dragen, og denne tronen nevnes også i 13:2, der dragen gir sin trone til det første dyr, i.e. keiserdømmet, som igjen gir makt til det andre dyr, det keiserlige presteskap som fremmer tilbedelsen. (Se tidligere om Dyrene.) Dyrets trone hører vi også om i 16:10.

Den konkrete betydningen/plasseringen av denne Satans trone har hatt flere ffortolkninger:

Templet til Augustus og Dea Roma, det store Zevs-alteret (alter og trone var ekvivalenter[62]), dommersetet til den romerske prokonsul, Asklepiostemplet, Pergamon som senter for kristen forfølgelse, jfr. Antipas 2:13., etc, etc.; mulighetene er mange. Det vesentligste kan nok ha vært at den romerske prokonsul hadde sitt sete der. Prokonsulen tok seg av keiserens interesser i provinsen.

Det er satans trone imperiets representant sitter på, og står dermed i motsetning til Guds trone i himmelen.

DE TJUEFIRE ELDSTE.

For de fleste kommentatorer av Åpenbaringen kommer antallet 24 som en overraskelse. Det burde være 12 som passer mer i denne himmelske scene. Dessuten undres man på hva disse eldste, presbytere, har der å gjøre. Engler og livsvesener ja, men presbytere? Det finnes ingen paralleller til disse i GT eller annen kristen/jødisk litteratur. Det er underlig at så få av disse ser til Åpenbaringens samtid.

De romerske embetsmenn hadde tjenere rundt seg, lictores. Disse var både livvakter og hadde som oppgave å annonsere ankomsten til den embetsmann de tjente. Deres antall var begrenset etter den rang embetsmannen hadde. Standardtallet for keisere var 12, men det gikk ut dekret fra Domitian at han skulle ha 24 liktorer.[63] Disse var ikke kronet, men tilhørte keiserens nærmeste krets. Jupiterprestene og de flaviske prester bar kroner med gudebilder på slik keiseren gjorde, men i tillegg med et bilde av Domitian.[64]

I fortellingen om Paulus og Thecla[65] (likeverdig med apostlene) , var det en syrer ved navn Alexander, den fremste blant antiokerne, som ble forelsket i Thecla og omfavnet henne på åpen gate. Thecla rev da kappen av ham og slengte kronen hans i bakken. Dette ble regnet som vanhelligelse og Thecla ble dømt til de ville dyr.[66] Kroner var noe de fremste, formodentlig de som var utnevnt til prester, bar. Dersom Domitian innførte 24 liktorer for seg, ville det være naturlig å ha 24 prester rundt seg også ved en hylling, men dette er selvsagt en gjetning.

Det er også bevitnet at ritualet med proskynese var praktisert overfor den romerske keiser, både av besøkende og av senatorer, i hvert fall for Gaius.[67] Aune skriver: “There is also evidence that the Roman senators performed ritual proskynesis (accompanied by hymns and acclamations) before the empty throne of the living emperor Gaius: (sit. Fra Dio Cassius) “The senators, nevertheless, went up to the Capitol, in a body, offered the regular sacrifices, and did obeisance (proskynesan) to the chair of Gaius that was in the temple.”

Også Domitian ville, som tidligere nevnt, tiltales som guddommelig, og proskynesen sammen med tallet på 24 rundt Domitian kan være et element bak de 24 eldste i Åpenbaringen 4.

I Rom så jeg i Vatikanets museum et stort alabastbasseng, flere meter i diameter som sikkert må ha inneholdt vann eller annet flytende. Det kom fra utgravninger ved keiser Neros gullpalass, Domus Aurea, et fantastisk byggverk, hvor spisesalens gulv roterte slik at man illuderte jordens/solens omdreining. Man kan undre seg over hvilken bruk et slikt basseng hadde. I Åpenbaringen var det et glasshav hvor de frelste til slutt skulle stå, Åpb. 15:2, de som hadde seiret:

”Og jeg så også noe som lignet et hav av glass, blandet med ild, og på glasshavet så jeg dem stå som hadde seiret over dyret og bildet av det og tallet som står for dets navn. De har Guds harper i hendene”.

De romerske/greske tryllekunstnere slapp stener ned over metallplater, så det ble tordenbrak[68]. Noen skal etter sigende også ha illudert lyn.

Vi skal ikke glemme at Lilleasia var datidens høyteknologiske samfunn. Hippolyts avsløringer viser datidens store oppfinnsomhet i fromme bedrag, pia fraus.

Og vi kan selvfølgelig spekulere videre, men vi mangler dessverre helt sikre kilder for å kunne si med sikkerhet hva Johannes siktet til med sine bilder.

EPILOG.

I disse to foregående kapitlene har vi vært vitne til Åpenbaringens samtidighet. Johannes ville vitne om ”det som snart skal skje”. Rom står enda. Keiserdømmet sto i sin hedenske skikkelse i mer enn to hundre år etter Johannes. Tredjedeler av jorden er ikke utslettet etter tur.

Jeg har ikke prøvd å komme med et svar på de voldsomme bildene, men vist at store deler av Åpenbaringen handler om menighetenes hverdag i Lilleasia mot slutten av det første århundre og at Johannes i sin forkynnelse benytter et ”apokalyptisk” språk som ikke må oppfattes bokstavelig, men som bilde på teologiske sannheter han vil ha frem.

I en fortale til Åpenbaringen fra 1545 deler Luther friskt ut karakteristikker fra Åpenbaringen over alle vranglærere, der bl.a den tredje ”onde engel” i kap 7 er Origenes som ”ved filosofi og fornuft har gjort skriften bitter og fordervet”. ”Det første dyr er keiserdømmet, det annet dyr er pavedømmet”, og slik holder Luther på, slik at et såkalt aktivt kirkefolk i dag gjerne kan delta på fellesmøter med pinsevenner og baptister, men kommer katolikkene, skygger de banen.

Det er vel ingen bok blant de kanoniske bøker som er så misforstått, enn si misbrukt, som Åpenbaringen. Den har ofte blitt favorittboken til mer ekstreme religiøse grupper, hvor man kunne legge inn nesten hva som helst. Dyret i Åpenbaringen har vært både EU, Hitler, Luther og mange flere.

Hva har så Johannes Åpenbaring å fortelle oss i dag? Det kunne være fristende å gjøre som Luther og dele ut karakteristikker fra Åpenbaringen og henge dem på dagens vranglærere, selvfølgelig sett med mine teologiske øyne. Så kunne evt motstandere gjøre det samme. Men dette er å falle i den ene grøft. Den andre grøften er å avskrive hele Åpenbaringen med at den talte kun til den tid og har intet å si oss i dag. To grøfter lager ikke nødvendigvis en vei. Og veien mht Johannes Åpenbaring må være å betrakte den på samme måte som de øvrige brev i NT, Kolosserbrevet, Efeserbrevet, Petersbrevene etc. Alle disse brevene handler ikke om oss som primære adressater, men ved å se på deres teologiske betydning kan vi lære noe om å være et Guds barn i Jesu etterfølgelse.

Det er ett salmevers som kunne stå som en oppsummering av Johannes Åpenbaring i vår tid:

Kjemp for alt hva du har kjært

Dø om så det gjelder

Da er livet ei så svært

Døden ikke heller.

LITTERATUR:

PRIMÆRE KILDER:

Aland og flere (ed.): The Greek New Testament, United Bible Societies 1968.

Apostolic Fathers, Loeb classical Library, 1965, 2 bind

Bind 1: 1. Clement, (2.Clement), Ignatius brev til div menigheter, Polycarp, Didache, Barnabas brev.

Bind 2: Hermas` hyrde , Polycarps martyrium, (Brevet til Diognet)

Bibelen, Det Norske Bibelselskap 1988.

Charlesworth,J.H., The Old Testament Pseudepigrapha, vol I & II, Doubleday 1983.

Fathers of the Third Century, Hippolytus; T&T Clark, 1986

Pliny (den yngre): Letters, Panegyricus. Loeb classical Library 1969.

Schneemelcher, W.(Hennecke, E.), New Testament Apocrypha, vol. I & II, James Clark, Cambridge 1991

Rahlfs, A (ed.): Septuaginta (LXX), 1979.

Suetonius, Loeb classical Library, 1979

ARTIKLER (i kursiv) OG KOMMENTARER :

Aune, D.E.: The Influence of Roman Imperial Court Ceremonial on the Apocalypse of John,

Papers of the Chicago Society of Biblical Research, vol. 28, 1983.

- - - Revelation, Word Biblical Commentary, 3 bind, Dallas, Texas 1997.

Barr, D.L.: The Apocalypse as a Symbolic Transformation og the World: A Literary Analysis,

Interpretation 38 (1984),

Barr, D.L.: Tales of the End, A Narrative Commentary on the Book of Revelation, Polebridge Press

1998

Bauckham, R.: The Climax of Prophecy, Edinburgh,T.& T. Clark, 1992

- - - The Theology of the Book of Revelation, Cambridge University Press, 1993

Boring, M.E : Revelation, John Knox Press, Louisville, Kentucky 1989.

Botha, P.J.J, : God, Emperor Worship and Society: Contemporary Experiences and the Book of

Revelation, Neotestamentica 22, 1988.

Bruns,J.E.,: The contrasted women of Apoc 12 and 17, The Catholic Biblical Quarterly, vol 26, 1964.

Caird, G.B.,: A Commentary on the Revelation of St. John the Divine, London 1971.

Collins, J.J.(ed.).,:The Encyclopedia of Apocalyticism, vol 1, Continuum, New York 1998.

Collins, A.Y.: The Apocalypse, The Liturgical Press, Minnesota 1990.

Farrer,A.: A Rebirth of Images: The making of St.John`s Apocalypse, Dacre Press, Westminster,

1949.

Magie, Cf.D. : Roman Rule in Asia Minor to the End of the Third Century after Christ, Princeton

University Press, 1950.

Minear,P.S.: I saw a New Earth: An Introduction to the Visions of the Apocalypse. Washington and

Cleveland: Corpus, 1968.

Mounce, R.H.,: The Book of Revelation. Michigan 1998.

Price,S.R.F.: Rituals an Power: The Roman imperial Cult in Asia Minor, Cambridge University Press,

1984.

Sear, David R.: Greek Imperial Coins, London 1982.

Scherrer, S.J.: Signs and Wonders in Imperial Cult: A New Look at a Roman Religious Institution in

the Light of Rev 13, 13-15, JBL 103 (1984)

Ryken,L/Wilhoit,J.C./Longman III,T(ed`s): Dictionary of Biblical Imagery, Inter Varsity Press, Illinois

1998

LEKSIKA: Bauer/Arndt/Gingrich: A Greek-English Lexicon of the New Testament, Chicago 1974.

Schmoller, A.: Handkonkordanz zum Griechischen Neuen Testament.

KARTBILAG 1

Kartbilag

KARTBILAG 2

---

[1] Johannes skyr alt som kan minne om antropomorfe beskrivelser av Gud. Han hører "en røst" fra tronen. Gud snakker direkte bare i 1:8; Gud husket 16,19; 18,5; Gud inngav- i hjertet 17,17.

[2] Caird, A Commentary, s. 73ff.

[3] 1Enoch 89f har med en lang dyrelignelse der Israels folk kalles sauer og lam, men noen messiansk forjettelse i skikkelse av et lam finner vi ikke.

[4] LXX 12:3ff.

[5] Bauer etc. : A Greek-English Lexicon, s. 107.

[6] Hvorvidt Johannes bevisst benytter et "hebraiserende"/arkaisk gresk for å skape inntrykk av "profetenes språk" er usikkert. David L. Barr er inne på muligheten i "Tales of the End", p. 161: "The language of the Apocalypse is built on a Semitic substructure, as if the author were thinking in Hebrew or Aramaic and translating into Greek, and thus was probably from Palestine or Babylon where these languages were common. Of course it is possible that this is, in part at least, a conscious affectation - imitating the diction of the Hebrew prophets and the imprecicion of the ecstatic speech (somewhat as one might adopt the diction of the King James translation in order to sound "biblical").

[7] Jfr. Matt 25:40,

[8] Lam i forbindelse med ofring er nevnt mer åtti ganger i Mosebøkene; Dictionary of Biblical Imagery, s484.

[9] 5:6,13; 6:16; 7:9; 7:17; 14:4; 21:22; 22:1.

[10] 1.Sam 4:4; 2. Sam 6:2; 2.Kong 19:15; 1.Krøn 13:6; Salme 80:2, 99:1; Jes 37:16; Esek 11:22.

[11] Matt 22:44, 26:64; Mark 12:36, 14:62, 16:19; Luk 20:42, 22:69, Acta 2:33f, 5:31, 7:55f; Rom 8:34; Efes 1:20;

Kol 3:1; Hebr 1:3+13, 10:12; 1.Pet 3:22.

[12] Aune,,WBC, bind 1, s 335f.

[13] 5.Mos 33,17.

[14] Vi hører om mange "bøker" i Johannes Åpenbaring. Først skal Johannes skrive ned det han hører og ser i "brevrullen" til menighetene, mens vi her hører om en forseglet rull, med syv segl, beskrevet både inni og utenpå. Det siste kan ikke skyldes mangel på pergament (?, jfr. Pergamon som fremstilte slikt.), men det som er skrevet utenpå kan være en innholdsfortegnelse for å hindre at forfalskninger puttes inn i rullen. De syv segl kan fungere som en slik innholdsfortegnelse, og vi ser enkelte paralleller mellom seglene og vredesskålene. (Etter D. Hellholm, forelesning TF h.98)

[15] pistiV forekommer som tidligere nevnt få ganger, og må forstås som "troskap" og ikke i paulinsk rettferdigjørelsessammenheng.

[16] Price, Rituals, s198b.

[17] S.R.F. Price skriver i "Rituals and Power": "Except for the resistance of Christians to festivals in honour of the emperor, the conflicts within the cities and between cities took place within a framework that was shared by all. The struggles of the competitors to win at the imperial games, the fighting for honorific positions by the local élites and the concern for the standing of one's own city against other cities of the province all presupposed (and enhanced) the importance of the imperial cult. The cult thus helped to ensure that the energies of the subjects of Rome were not directed towards subversive activities."

[18] R. Bauckham, Climax og Prophecy, s 410.

[19] Suet. Nero, kap XVI.

[20] Aune, Revelation, WBC s 732f.

[21] Suet. Domitian, kap IV, Loeb.

[22] Price, s. 198c.

[23] Aune, Revelation, WBC s 755.

[24] Price, Rituals s xxi ff.

[25] Suet.Nero, kap LVII, Loeb.

[26] Collins,AY, Crisis s 125: “The choice of the therm caragma - is significant since it was the technical term for the imperial stamp.

[27] Bauckham, Climax of Prophecy s. 389f. I dette kapitlet har Bauckham også en grundig gjennomgåelse av tallsystemene i Johannes Åpenbaring.

[28] Samme, s 385.

[29] AY Collins, Crisis & Catharsis, s 111f

[30] Nahum 3:4 om Ninive, Jes 23:17 om Tyrus. Men også Israel omtales som hore, Jer 3:9 og ikke minst Esek 16 om Jerusalem, en kraftsalve som vel mangler sidestykke blant profetene.

[31] horelønn er ikke nevnt i LXX i Jes 23,17, men lønn, misqoV, står i v 18.

[32] Bauckham, Climax ss 350-371 har en utførlig analyse av rikdommene. Se også samme, s. 31.

[33] J.E.Bruns: The contrasted women, s 462, note 12.

[34] Illustrasjonen av templet er fra Price, Rituals s167

[35] R. Bauckham, Climax og Prophecy, s 410. Se også ApocElijah 3:14f som er datert ihvertfall senere enn Johannes Åpenbaring, der det står om Antikrist: "For behold I will tell you his signs so that you might know him. (v15) He is a……. of a skinny-legged young lad. having a tuft of grey hair at the front of his bald head. His eyebrows will reach to his ears. There is a leprous bare spot on the front of his hands." Domitian som den "skallede Nero"?

[36] R.H.Mounce: The Book of Revelation, s315; samme sted: "The reference is commonplace among Roman authors."

[37] Caird: A Commentary, s 217f.

[38] Aune, Revelation, bind 2, s 829. WBC

[39] samme sted.

[40] SibOr 3:350ff: (Orakel mot Rom)"However much wealth Rome received from tribute-bearing Asia, Asia will receive three times that much again from Rome and will repay her deadly arrogance to her.

-- O, luxurious golden offspring of Latium, Rome, virgin, often drunken with your weddings with many suitors.

[41] Se note 5.

[42] Siden vi her hører om en hore, er ordet "forført" bedre enn "bedratt" slik Bibelselskapet har oversatt.

[43] AY Collins, The Apocalypse, s 82.

[44] The Encyclopedia of Apoc., A.Y. Collins, s 408. Se også M.E. Boring, Interpretation s 151: "Not far from John`s island prison is the island of Delos, sacred to the Greeks because, in a story known to all John`s hearer-readers from childhood, there the divine Apollo had been born. His mother Letho had fled there to escape the dragon Python, who wanted to kill the the newborn son of Zeus. - - The Roman emperors found the myth politically useful. Apollo was understood as the primeval king who had reigned over a "golden age" of peace and prosperity. Augustus, the first emperor, interpreted his own rule in terms of this tradition, claiming that his administration was the Golden Age, - - . -Nero erected statues to himself as the god Apollo."

[45] samme sted.

[46] Boring: Revelation s 152. Se også R.H. Mounce: The Book of Rev. s231f.

[47] R.H.Mounce, The Book of Rev. s 231, note 3.

[48] Jfr. Pseudo-Philo 48 (The ascension of Pinhehas) P. la seg ned for å dø, 120 år gammel, men ble beordret av Gud til å dra ut til Danaben på et fjell og være der i mange år: "And I will command my eagle , and he will nourish you there-" Mest sannsynlig er bildet med ørnevingene hentet fra 5. Mos 32:10f om Jakobs redning, eller også Jes 31:5.

[49] Om tallet 1260, se Bauckham, Climax of Prophecy s 401 f.

[50] Hermas, visjon 4,ii,2, Loeb s 62/3

[51] D.E. Aune: Revelation, s. xcvi,introduction, WBC.

[52] Samme s. xcvii, : "It also appears likely, in my view, that Rev 21:9- 22:9 was consciously structured in imitation of

17:1- 19:10 (rather than the reverse), but only after Rev 21:15- 22:2 had been inserted between 21:3-4 and 22:3-5."

[53] . Det finnes en bred gjennomgang av det som er kjent hos Andreas Alföldi: Die monarchische Repräsentation im rømischen Kaiserreiche (Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, 1970) 1-118. Denne artikkelen, opprinnelig fra 1934, har det ikke lyktes meg å skaffe enda.

[54] Botha: God, Emperor, s 88

[55] Aune, The influence of Roman… s 6.

[56] Samme artikkel, s 16.

[57] Samme sted.

[58] Plinius, Panegyricus, kap 2, (om Trajan) "Nowhere should we flatter him as a divinity and a god."

[59] Plinius, bok X, kapVIII: 2: Her søker Plinius, som er prokonsul i Asia på begynnelsen av 2.årh., Trajan om å få sette opp en statue av ham i et tempel som Pl. vil bygge. I sitt svar (kap IX) gir Trajan motvillig sitt bifall, for at ingen skal tvile på at Plinius har keiserens gunst.

[60] Aune, The influence of Roman…s 17.

[61] Augustus betyr opprinnelig hellig, opphøyd, majestetisk. Ble brukt som hedersnavn på Octavian og hans etterfølgere.

[62] Aune, WBC, bind 1, s 182

[63] Aune, The influence of Roman, s13

[64] Suet. Domitian, kap IV, Loeb.

[65] Søster Eva Dahl ved Engen kloster uttalte: “Det er ikke alle som er enige i at denne Tekla virkelig har levet, men alle er enige om at hun var meget from!”

[66] New Testament Apocrypha , bind 2, s 242

[67] Aune, The influence of Roman, s13,

[68] Hippolytus:

Torden;The Refutation of all Heresies, chap. XXXII: "Thunder is produced in many ways; for stones very numerous and unusually large, being rolled downwards along wooden planks, fall upon plates of brass, and cause a sound similar to thunder."

Månen; Chap. XXXVII: "And they make moon and stars appear on the ceiling after this manner. In the central part of the ceiling, having fastened a mirror, placing a dish full of water equally (with the mirror) in the central portion of the floor, and setting in a central place likewise a candle, emitting a faint light from a higher position than the dish, - in this way, by reflection, (the magician) causes the moon to appear by the mirror."

Jordskjelv: Chap XXXVIII: "The sensation of an earthquake they cause in such a way, as that all things seem set in motion; ordure of a weasel burned with a magnet upon coals (has this effect)."

Talende skalle: Chap. XLI: "-having procured the windpipe of a crane, or some long-necked animal, and attaching it covertly to the skull, the accomplice utters what he wishes."

Connection with heresy : Chap. XLII: "— And the heresiarchs, astonished at the art of these (sorcerers), have imitated them,---."