BIRØKTERSIDEN
Her er den gamle prestegården i Brandbu. Den lå på en plass som alle birøktere kunne misunne, under Brandbukampen passelig sørvestvendt, med åkrer og utmark, skog og bringebær i mengder.Og sol hele dagen til langt på kveld. Når sola går bak åsene, drar biene hjem.|
Bak den store låven sto tre bifolk. Besøkende ble gjerne tatt med, og alle syntes jeg var en modig mann som midt i travleste sommertiden for biene gikk i kortermet T.skjorte og løftet på lokket, tok opp en tavle full av bier og inspiserte. Sannheten var at det var snille bier. Likevel kan de noen ganger være litt sure. Og særlig dersom de har formert seg selv og krysset seg med bier av ukjent opprinnelse. Da kalles de sinte. Dronninger skiftes gjerne hvert annet år.|
Det er alltid spennende om våren å se om dronninga og pikene hennes har overlevd bra. Jeg brukte gjerne en halv time på å finne dronninga, men her ser vi Reidar Liaklev i aksjon. Han visste omtrent hvor hun var på forhånd. Birøktere må være blant de mest sosiale folk som finnes. De er alltid hjelpsomme med å dele erfaringer. Men vær ops på at det finnes like mange meninger om hvordan ting skal gjøres som det finnes birøktere. Reidar Liaklev kunne det meste, foruten at han i sin tid også behersket skøytebanen. Sommeren 1997 fikk jeg to kuber mens vi bodde i Brandbu. I bunnen står dronninga i kassen og legger egg til nye arbeidere (kun jomfruer og etterhvert droner, hanner som skal hjelpe til med formeringen og ingenting annet). Så legges et gitter oppå der som dronninga ikke kommer gjennom, men arbeiderene er mindre og strømmer opp i neste kasse som kalles skattekasse. Her står tavler klar til å fylles med honning. Den første sommeren var det sol fra morgen til kveld og da jeg kom fra ferie, hadde Reidar vært der og satt på ekstra skattekasse, så det ble en høyblokk med fire kasser oppå hverandre. Det ble 60 kg honning på hver av kubene.|
Birøkt er en spennende hobby. Noen driver stort og noen få på heltid, men da har de flere hundre kuber og bor lenger sør i landet enn i Troms. Her i Sørreisa har jeg enda ikke fått tak i bifolk, men våren 2001 er det håp om å få tak i tre kuber. Birøkt i nord er på fremmarsj og da mest til hobbybruk. Honning blir det. Når biene har samlet inn honningen, tar røkteren fra dem honningen og gir dem sukker som de kan spise gjennom vinteren. Biene synes visst det er et greit bytte. Ingen har klaget enda.
Tavlene får skrelt av det ytterste laget voks, og settes i en stor sentrifuge som kalles slynge. Der sveives til honningen har kommet ut og renner gjennom siler. Da er den flytende slik mange har opplevd honningen i syden. Men hos oss hvor det er nokså kaldt krystalliseres honningen og derfor røres det i den mens krystalliseringen pågår. Da tykner den og blir finkrystallisert slik vi får den i butikken.
Har du lyst til å se mer kan du gå til Norges birøkterlags side|
Tilbake til hjemmesiden